Som en liten takk til Mettejosteinsdatter, Pensjonistgunna og Frodith, som alltid har bidratt med stikkord slik at jeg har kunnet skrive mine Fablerier. Har jeg tatt bokstavene M, P og F og skrevet dikt med kun ord på den respektive bokstav. Diktene handler ikke OM disse damene, de handler ikke om noen spesiell, de er kun ment som underholdning.
Fy fader du er tøff som gjør alt utendørs, alene planter, sår, luker ser det spirer tomatplantene vokser blomstene blomstrer og du nyter etter vel blåst jobb av nyslått gras.
Fy fader du er tøff koser deg med terrasseliv alene med venner, familie vafler reker kanskje litt vin og skulle sønnavinden blåse kaldt, har du levegg.
Fy fader du er tøff selv om juni er på hell og sola har snudd er det fortsatt lyst gjennom natta det er mye igjen av sommeren og du nyter hver dag, hvert sekund.
Fy fader du er tøff som går på tur i skogen, på fjellet alene telter, alene men heldig er du som også har venner som liker tur -og deg.
Fy fader du er tøff og så var det fredag igjen ukene går du står på gir deg ikke finner noe i hver dag å nyte.
…toget altså! Og akkurat nå sitter jeg nettopp på toget, på vei “hjem”. Hjem til familie og gode venner.
Visste du forresten at:
…Toget er den mest miljøvennlige måten å reise på. Sett bort fra å gå eller å sykle. …Utbygd jernbane bidrar med kun 0,1 prosent av alle klimagassutslipp, toget regnes derfor som utslippsfritt. …Veier utgjør 38 prosent av det bebygde arealet her i Norge, og boliger 23 prosent. Mens jernbanen bare 3 prosent.
Jeg blir nok litt opptatt de neste dagene, og usikker på hvor mye jeg kommer til å være på blogg. Hvis det blir “stille”, så vet du hvorfor. Fableriet kan du lese her: Fy fader du er tøff!
Klar for flere eventyr? Fablerier. Dèt er i alle fall jeg. Det klør etter å skrive, dikte. Så kanskje du vil hjelpe meg med noen ord igjen? Som jeg kan bruke til å skrive en fortelling, eller et dikt eller noe. Det er bare å skriv ett eller flere stikkord i kommentarfeltet, de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Så skal jeg prøve å “gro frem” noe av ordene dine, ord som kan spire og vokse, og bli til et nytt fableri.
Så utrolig gøy det har vært å skrive fortellinger/ eventyr/ dikt/ fablerier. Og alle skrevet med inspirasjon og stikkord fra deg som leser bloggen. Her kommer en liten oversikt over alt jeg har skrevet frem til nå:
Og jeg er ikke ferdig enda. Det er bare alt for morsomt og givende til å gi seg nå. Det har gitt meg så utrolig mye! Håper du vil være med å gi meg ord, neste gang!?
Jeg går igjennom en prosess av sorg. Sorgen over å bli separert. Sorgen kommer i sjikt, i forskjellige lag. Som trinnene i en trapp, en trapp som liksom aldri ender. Av og til er jeg i bunn. På nederste trinn. Og av og til er jeg helt på topp. Hvilket trinn jeg “står på” endrer seg gjennom dagen. Ofte “hopper” jeg mellom trinn på bare minutter. Noen ganger er jeg på ett trinn i en time -kanskje flere, før jeg “går videre”.
Det er mye følelser og mange tanker. Og det jeg føler mest på er å ikke være bra nok, at jeg ikke har vært bra nok. At jeg ikke har gitt nok, sett nok, sagt nok, vært nok.
Jeg sitter fortsatt litt fast i fortiden, og i minner, og jeg har vanskelig for å greie og gå videre. Selv om jeg vet at det ikke er noe som helst jeg kan endre på NÅ, dèt er umulig. Så gjenbruker jeg fortsatt negative tanker, sitter fast i gjentagende nevronspor. Men jeg prøver å komme meg ut. Vekk fra trappen, og trinnene av sorg. Jeg prøver.
Ah-ah, ah! Norge. Sommer. Midtsommernatt, akkurat. Festival. Konserter. Horder av mennesker stimer sammen. Musikk. Gitar, bass, trommer, synthesizer, saksofon, fele, tamburin, munnspill… Lyd. Masse lyd. “To fight the horde, sing and cry.”
Man står lenge i do-kø, ofte uten at noe skjer. Man står lenge i øl-kø, ofte uten at noe skjer. Den evige dansen; øl-kø, do-kø, øl-kø, do kø! “Valhalla, I am coming”.
Man står. Hopper. Spretter. Vaier. Henden over hodet. Ristende hender. Kanskje hendene holder rundt noen. Man sitter. På steiner. Asfalt. Grus. Gress. Blomster. Sankthansblomster? Kanskje plukke noen. Gi de bort. Pynte håret. Legge sju blomster under puta når man kommer hjem? Drømme om noen, fra festivalen?
Man er ute i all slags vær, med tynne, lette, dårlige(?) klær. Sol. Solregn. Regn. Øsende, pøsende regn. Regnbue. Ah-ah, ah!
Man er oppe hele natten. Tidlig kveld. Sen kveld. Natt. Til det lysner av dag. Er det en god morgen? Pussa. Brisen. Bedugget. Småfull. Full. Dritings? Man går ut av stien og inn i et mørke. “Roper på elgen”. “So now you’d better stop and rebuild all your ruins”
Jeg har lyst til å dikte fortelling/ dikt/ historie igjen. Fablerier. Så morsomt når du er med å bidrar med stikkord jeg kan bruke til å skrive disse tekstene. Har du lyst til å gi meg ett eller flere ord, som jeg kan bruke til å dikte en ny fortelling? Skriv de ned i kommentarfeltet da vel.
Jeg har ingen familie eller nære venner boende i nærheten av her jeg bor. Jeg har riktignok (gode) naboer, men det er ingen av dem som kjenner meg. Vi snakker aldri om hvem vi er, om nære ting. Det går stort sett i været, jakt, dyrking av mat, bærplukking -ja, generelt mat og laging, oppbevaring osv. av mat.
De siste månedene har jeg ikke fysisk møtt noen, på ordentlig. Har ikke snakket med noen, om annet enn sånn overfladiske ting. Jeg har ikke vært på besøk hos naboene denne tiden heller. Jeg orker ikke å sitte der og late som, komme på noe “vanlig” å si. Ingen vet at jeg og mannen skal skilles.
Men neste helg, da skal jeg reise “hjem”. Turen har vært planlagt og bestilt en god stund. Da skal jeg treffe familie og venner. Vi skal på hytteturer, spille brettspill og gå tur. Og da må jeg sikkert komme meg ut av “isolasjon” også. Kalle en spade for en spade -eller noe sånn.
Jeg har lest en del selvhjelpsbøker i det siste. En av disse bøkene er; Når Sjelen Kaller (-skap det livet du lengter etter) av Gitte Jørgensen, og det er nok denne boken som har hjulpet meg mest. Jeg har henvist til denne boken tidligere her på bloggen. Les mer HER!
Noe av det hun skriver, som jeg har tatt tak i og prøver å bruke i livet mitt, er dette: “Du kan gi slipp på fortiden ved å leve i fremtiden din – det vil si å skape handlinger der du viser deg selv at du vil noe nytt. Hva er det minste jeg kan gjøre for å bevege meg i riktig retning? De små skrittene skaper en kontinuerlig forbedring og omgår hjernens tendens til å reagere med frykt når noe nytt skal skje. Tenk enkelhet fremfor motivasjon. Din nye vane skal være så enkel at du i overført betydning kan strekke ut hånden og få satt den ut i livet.”
Så dette har jeg tenkt mye i det siste: “Hva er det minste jeg kan gjøre”.
– Jeg elsker å skrive, tenkte jeg for litt over en måned siden. Jeg liker å dikte og leke meg med ord. “Da må du begynne å blogge igjen” tenkte jeg neste. “Huff. Jeg har ikke lyst til å blogge. Det er ikke sånn jeg vil skrive.” Men så måtte jeg snu på det, jeg vil jo skrive noe som andre også kan lese. Og bloggen er det eneste stedet jeg har. Så da ble Fableriene til. Det gir meg så mye å kunne dikte, med hjelp av ord som du som leser har gitt meg. Det har faktisk gitt meg mer glede enn jeg først trodde!
Og sånn må jeg bare fortsette; “Hva er det minste jeg kan gjøre”? Så blir det bedre, skritt for skritt.
