En tidlig, tidlig morgen lå puddelen Latte ved verandadøren og sov. Han hadde tatt med seg pleddet sitt og bamsen sin, og lagt seg godt til rette med snuten inntil glasset. Den dagen hadde Latte vært i sentrum med matmor, fått pelsen sin klippet og følte seg rett så ny og fresh. De hadde gått på cafè, og Latte hadde spist både baguette, chiapudding og litt krem. Etterpå hadde de gått en koselig tur langs veien, der han fikk sniffet og snuset og hilst pent på et par andre hundevenner.

Med ett våknet Latte med skraping mot ruten. Han åpnet trøtt øynene og så forundret en spiss snute. Rustrød pels, litt hvit, litt svart. Og oransje store øyne. Var det en hund? En pjuskete, litt mager hund?

– Hvem er du for en? sa Latte. Har du gått deg vill?
– Har du mat her? svarte den rustrøde.
– Mat? Latte ble forvirret. Får du ikke mat hjemme?

Den rustrøde kunne fortelle at han hadde gått flere dager uten mat. Han var ikke så god til å jakte som de andre, og hadde ikke greid å få tak i en eneste fugl eller mus. Og de få insektene hadde ikke mettet magen fra å murre.

– Jakte? Må du jakte for å spise? Latte måtte sette seg opp, og ristet nattesøvnen av seg. Han var våken nå, det var sikkert. Dette var ingen drøm.

Han med den spisse snuten og den hvite flekken på halen kunne fortelle at familien hans alltid hadde bodd i skogene rett der borte. Men at menneskene hadde bygget og bygget, hus og veier, og enda flere hus. Og nå var det ikke mye igjen av skogen. Og med skogen forsvant også smågnagerne og fuglene.

– Men hva med matmoren din? Latte forstod det ikke. Kan dere ikke dra på cafè da?
– Jeg er da ingen hund! sa den andre, nesten litt fornærmet. Jeg er en rev.
Latte måtte legge seg ned igjen. Dette ble for mye.
– Jeg bor i hi, under bakken. Jeg bor i skogen, under trær og steiner, der trives jeg.
– Har du ikke en kurv, pledd eller kosebamser? Godbiter og tyggebein?
Reven ristet på hodet.
– Hva skal jeg med det? Jeg har deilig gress og mose. Lyng og blomstertuer. Jeg skulle bare hatt litt mat.

Da kom lyset på i gangen, og Latte registrerte matmor komme tassende i tøflene sine.
– Er alt bra lille venn? hørte han henne rope før han kunne se henne. Reven snudde på flekken og var på vei vekk inn i skyggene.
– Søppelbøtten! ropte Latte etter han. Den med det grønne lokket. Vi sorterer matavfallet!

Tusen takk til Pensjonistgunna for inspirasjonen til å skrive denne fortellingen med ord fra DETTE innlegget.