Jeg har ingen familie eller nære venner boende i nærheten av her jeg bor. Jeg har riktignok (gode) naboer, men det er ingen av dem som kjenner meg. Vi snakker aldri om hvem vi er, om nære ting. Det går stort sett i været, jakt, dyrking av mat, bærplukking -ja, generelt mat og laging, oppbevaring osv. av mat.
De siste månedene har jeg ikke fysisk møtt noen, på ordentlig. Har ikke snakket med noen, om annet enn sånn overfladiske ting. Jeg har ikke vært på besøk hos naboene denne tiden heller. Jeg orker ikke å sitte der og late som, komme på noe “vanlig” å si. Ingen vet at jeg og mannen skal skilles.
Men neste helg, da skal jeg reise “hjem”. Turen har vært planlagt og bestilt en god stund.
Da skal jeg treffe familie og venner. Vi skal på hytteturer, spille brettspill og gå tur.
Og da må jeg sikkert komme meg ut av “isolasjon” også. Kalle en spade for en spade -eller noe sånn.
Ja, det er kanskje lett å isolere seg. Og det er jo bare du selv som kan komme ut av det igjen. Snakke om det. Tror folk synes det er greit om man betror seg litt også 🙂
Å isolere seg har så absolutt vært det enkleste. Da slipper man “vanskelige” spørsmål. Men en eller annen gang må det vel “komme ut” også.
Ja det er det “å bite i det sure gresset” –
og kalle en spade for en spade…..
I det lange løp er det ikke greit å “late som” – og det er nok godt å si det som det er etter hvert 🙂
Det er akkurat det… ❤