I en mørk kjeller. Et lite krypinn helt uten vinduer. Med kun en smal stripe av lys, fra en lampe på en skrivepult. Lå det en fjær. En svart fjær. Og akkurat denne fjæren hadde kommet fra en ravn.
Siden den ikke lenger kunne fly, lengtet den nå etter å skrive. Fabler om elver som slynget seg mellom trær og myr, steiner og fjell. Dype, tette skoger, og åpne sletter fulle av blomster og insekter. Om de skjulte stiene. De krystallklare bekkene og små skogstjern dekket med tåke en tidlig morgen.
Fra vingespissen til en ravn kan man se mye. Høyt oppe i luften, og langt nede på bakken. Man kommer seg steder mange aldri får se. Verden blir stor og åpen. Og man kjenne solen varme. Regnet piske. Og å gli i vinden. Oppdriften, neddriften og suget.
Det var noe helt annet å ligge i denne kjelleren. Tett, mørk og dyster. Men selvsagt med sin helt egen mystikk. Menneskebarnet som hadde plukket den opp fra gresset, hadde lagt den her. På en skrivepult sammen med tørkede blomster, steiner og skjell. Et menneskets små skatter.
Tenk den som kunne skrive. Berettelser som fra en annen verden. Som andre kan lese. Drømme seg vekk i. Om mystikk og magi. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Gi inspirasjon og en følelse av lykke. Den som kunne…
Tusen takk til Frodith for ordet “mystikk” fra DETTE innlegget, og inspirasjonen til å skrive denne fortellingen.
Det er moro å skrive når man får inspirasjon 🙂 Og tenk at min inspirasjon for det stikkordet var ditt bilde, av noe helt annet 😀 Det ble en fin liten fortelling da 🙂
Ja, det må jeg si var morsomt! Og litt spesielt. He he… 😉
Ja tenk hva man kan skrive om – bare de rette orda faller på tastaturet 🙂 Ny flott historie fra deg 🙂
Den var utrolig fin Mette: “de rette orda faller på tastaturet”. Den likte jeg. ❤ Og takk for det. ❤