Jeg kunne alltids dikte en historie helt fra mitt eget hode. Jeg kan skrive en fortelling eller et dikt, jeg kunne fable ivei, bare meg alene. Men det er så mye morsommere når du kan hjelpe meg og bidra med hva jeg skal skrive om. Og så tvinger det meg litt til å faktisk skrive den historien også, når jeg får ord. Jeg utsetter det ikke, jeg må sette meg ned og skrive. Og jeg elsker å skrive, det gir meg så mye glede. Dobbel glede blir det også når du liker det jeg har skrevet i tillegg.
Så, har du lyst til å gi meg ord jeg kan bruke til å dikte en historie? Bare skriv noen stikkord i kommentarfeltet, så mange som du vil og de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå.
Jeg har behov for å sette ord på noe jeg føler. Det jeg går gjennom akkurat nå. Det bygger seg opp med masse følelser, og hvis jeg ikke får ut noe av det, er jeg redd jeg skal sprekke. Så da prøver jeg, å gi følelsene et navn, en setning. En beskrivelse.
I over 24 år har jeg og mannen min bygget en vegg sammen. En mur. Den har vært jeg, og han. Noe vi har gjort sammen. Dag for dag. År for år. Det har vært en høy og stødig mur. En vegg å hvile seg mot. En støtte på tunge dager. Noe å henge fra seg ting på, godt som dårlig. Ly for været. Det har vært en vegg mot resten av verden, et trygt sted å gjemme seg bak. Denne veggen har vært grunnpilaren i livet mitt. Den har vært mitt alt.
Nå har veggen plutselig blitt revet. Og rundt meg, ved føttene mine, ligger fullt av mursteiner. Jeg må plukke opp bitene. Rydde opp. Og viktigst av alt, jeg må finne de bitene som bare er meg. Dèt er kanskje det største problemet. For hva er bare meg? Det er det jeg må finne ut av. Det er oppgaven min nå. Det er det jeg jobber med.
Jakten på de små gledene slutter aldri. For å komme meg gjennom en tung tid er det ekstra viktig å glede seg over smått (og stort). Sette pris på de små gledene, og kjenne på lykkefølelsen.
Jeg har “funnet” flere gleder jeg har delt her på bloggen, sjekk DENNE og DENNE.
Noe som fyller meg med mye glede er så barnslig som spill. Brettspill. Å samle gode venner og dekke bordet med brettspill. Sitte i flere timer og spille, og prate, og le, og kanskje drikke litt kaffe, spise litt frukt eller godis. Slike dager og kvelder, det er virkelig gode dager og kvelder. Å vinne spiller ingen rolle, men jeg gir selvsagt alt.
Jeg gir alt i en annen type spill også. Tv-spill. Og favoritten er Super Mario, alle spill med Mario og vennene hans. Jeg kan mer enn gjerne spille alene, men det er selvsagt morsomst å gjøre det sammen med noen.
En god “jaktplass” for små gleder er også akkurat her. På tastaturet. Å skrive. Ekstra gøy har det i det siste vært å få hjelp fra deg med stikkord til å skrive Fablerier. Å få tilbakemeldinger på at dere liker det jeg har skrevet gleder også så utrolig mye. Så; Takk!
En tidlig, tidlig morgen lå puddelen Latte ved verandadøren og sov. Han hadde tatt med seg pleddet sitt og bamsen sin, og lagt seg godt til rette med snuten inntil glasset. Den dagen hadde Latte vært i sentrum med matmor, fått pelsen sin klippet og følte seg rett så ny og fresh. De hadde gått på cafè, og Latte hadde spist både baguette, chiapudding og litt krem. Etterpå hadde de gått en koselig tur langs veien, der han fikk sniffet og snuset og hilst pent på et par andre hundevenner.
Med ett våknet Latte med skraping mot ruten. Han åpnet trøtt øynene og så forundret en spiss snute. Rustrød pels, litt hvit, litt svart. Og oransje store øyne. Var det en hund? En pjuskete, litt mager hund?
– Hvem er du for en? sa Latte. Har du gått deg vill? – Har du mat her? svarte den rustrøde. – Mat? Latte ble forvirret. Får du ikke mat hjemme?
Den rustrøde kunne fortelle at han hadde gått flere dager uten mat. Han var ikke så god til å jakte som de andre, og hadde ikke greid å få tak i en eneste fugl eller mus. Og de få insektene hadde ikke mettet magen fra å murre.
– Jakte? Må du jakte for å spise? Latte måtte sette seg opp, og ristet nattesøvnen av seg. Han var våken nå, det var sikkert. Dette var ingen drøm.
Han med den spisse snuten og den hvite flekken på halen kunne fortelle at familien hans alltid hadde bodd i skogene rett der borte. Men at menneskene hadde bygget og bygget, hus og veier, og enda flere hus. Og nå var det ikke mye igjen av skogen. Og med skogen forsvant også smågnagerne og fuglene.
– Men hva med matmoren din? Latte forstod det ikke. Kan dere ikke dra på cafè da? – Jeg er da ingen hund! sa den andre, nesten litt fornærmet. Jeg er en rev. Latte måtte legge seg ned igjen. Dette ble for mye. – Jeg bor i hi, under bakken. Jeg bor i skogen, under trær og steiner, der trives jeg. – Har du ikke en kurv, pledd eller kosebamser? Godbiter og tyggebein? Reven ristet på hodet. – Hva skal jeg med det? Jeg har deilig gress og mose. Lyng og blomstertuer. Jeg skulle bare hatt litt mat.
Da kom lyset på i gangen, og Latte registrerte matmor komme tassende i tøflene sine. – Er alt bra lille venn? hørte han henne rope før han kunne se henne. Reven snudde på flekken og var på vei vekk inn i skyggene. – Søppelbøtten! ropte Latte etter han. Den med det grønne lokket. Vi sorterer matavfallet!
Jeg synes det var så bra det Mette Josteinsdatter skrev til meg: “bare de rette orda faller på tastature”! Dèt har hun så rett i. Det er skikkelig gøy når de rette ordene faller på tastaturet. Og jeg har lyst til å gjøre akkurat det igjen, “falle” riktige ord på tastaturet. Jeg liker å skrive fortellinger, fablerier. Og enda morsommere er det når jeg får inspirasjon fra DEG!
Kanskje du har lyst til å hjelpe meg, slik at jeg kan skrive en liten fabel igjen? Bare skriv noen stikkord i kommentarfeltet, så mange som du vil og de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Tusen takk!
Jeg jakter på små gleder. For å føle meg bedre. For å sette pris på livet. For å komme meg gjennom en tung tid. For å kjenne på stunder med lykke. Jeg vet at det ikke skal så veldig mye til for å finne disse små øyeblikkene. En må bare SE.
Jeg har “funnet” flere små gleder tidligere, ta en kikk på DENNE om du vil.
Filmer og serier har alltid gitt meg mye glede, og det gjør det fortsatt. Og jeg har en del jeg vender tilbake til igjen, og igjen. Noen filmer og serier har jeg sett så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Jeg liker underholdning som ikke er “ekte”. Men som likevel er det. Type science fiction og fantasy. Jeg er veldig glad i Star Wars universet. The Lord of the Rings, The Hunger Games og The Walking Dead universet. Jeg er nok også ekstra glad i hekser. Og liker spesielt serien A Discovery of Witches, og Harry Potter, selvfølgelig. Favorittene endrer seg litt etterhvert med hva jeg ser og når. Men akkurat nå må jeg si at serien Andor ligger øverst på listen, hvis det finnes en slik liste.
Noe annet som gir en helt vanlig dag overraskende mye glede, er en kopp kaffe. Så enkelt som det. Og kanskje nytet med et kryssord.
I en mørk kjeller. Et lite krypinn helt uten vinduer. Med kun en smal stripe av lys, fra en lampe på en skrivepult. Lå det en fjær. En svart fjær. Og akkurat denne fjæren hadde kommet fra en ravn.
Siden den ikke lenger kunne fly, lengtet den nå etter å skrive. Fabler om elver som slynget seg mellom trær og myr, steiner og fjell. Dype, tette skoger, og åpne sletter fulle av blomster og insekter. Om de skjulte stiene. De krystallklare bekkene og små skogstjern dekket med tåke en tidlig morgen.
Fra vingespissen til en ravn kan man se mye. Høyt oppe i luften, og langt nede på bakken. Man kommer seg steder mange aldri får se. Verden blir stor og åpen. Og man kjenne solen varme. Regnet piske. Og å gli i vinden. Oppdriften, neddriften og suget.
Det var noe helt annet å ligge i denne kjelleren. Tett, mørk og dyster. Men selvsagt med sin helt egen mystikk. Menneskebarnet som hadde plukket den opp fra gresset, hadde lagt den her. På en skrivepult sammen med tørkede blomster, steiner og skjell. Et menneskets små skatter.
Tenk den som kunne skrive. Berettelser som fra en annen verden. Som andre kan lese. Drømme seg vekk i. Om mystikk og magi. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Gi inspirasjon og en følelse av lykke. Den som kunne…
Jeg har litt sånn jo-jo-følelser, det går bra – det går ikke bra – joda, det går bra. Jeg vil ikke at det skal høres ut som at jeg har det ille, fordi SÅ ille er det jo ikke. Det finnes mange andre mennesker her i verden som har det utrolig mye verre. En må sette ting i perspektiv. Jeg vil ikke svartmale og virke mørk. Jeg prøver å se positivt på ting. Jeg vil ikke være den som sutrer og klager. Jeg vil ikke virke deprimert, selv om jeg har flere timer hver dag der jeg faktisk er litt deppa. Jeg ønsker å være ærlig, fordi alt er faktisk ikke flott og perfekt. Hvorfor skal det være det utad, når det ikke (alltid) er det?
I dag har jeg hatt null inspirasjon. Jeg vil skrive. Jeg vil skrive historier og fortellinger. Derfor ber jeg igjen om hjelp med stikkord til å få fart på skrivingen. Kanskje du også vil hjelpe meg på vei? Sjekk denne.
Likte du fortellingen om vår Norske natur og den om hestehoven? Jeg har lyst til å skrive en liten historie igjen, og lurer nok en gang på om du vil hjelpe meg!? Skriv noen stikkord i kommentarfeltet, så mange som du vil og de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Så skal jeg bruke dem til å skrive en ny fortelling. På forhånd, tusen takk.
