Hei kjære leser av Avtrykk. Takk for at du titter innom her. Vil bare si at jeg setter pris på at du leser bloggen min!
Jeg lurer på om du har lyst til å fortelle meg hva du har likt best å lese om her, og dermed hva du ønsker mer av. Er det flere fablerier? Vil du være med å gi ord slik at jeg kan dikte mer? Ønsker du deg mer om natur og miljø? Eller vil du kanskje ha mer om meg og hva som skjer -og hva jeg tenker og føler om dagen. Eller er det litt sånn; ja takk til alt?
En liten og rask rakker, stakk av med brunosten
spilte luftgitar, og rocket med kosten.
Han var så glad i musikk og dans
var grå -brun i pelsen, og het Frans.
Han var en mus som elsket te,
de godeste oster, og fikk meg alltid til å le.
Hevet min puls og var rampete
men aldri slem, frekk eller kranglete.
Frans var alltid god og snill
men slett ikke rolig, han var ganske vill.
Tillitsfull og hjelpsom uten tvil
sjelden tverr og sur, tok alt med et smil.
Frans bodde sine siste år i et dekk
sang, festet, danset, åt, drakk, smilte -og så var han vekk!
Tusen takk til Irene for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet.
Det er så mange som snakker om psyken som om den ikke er en del av kroppen, ikke er en del av mennesket. “Det er bare psykisk” -sier noen, og avfeier det med det. Gjerne etterfulgt av; “da er det bare å ta seg sammen”.
Jeg har mange ganger i livet mitt fått høre, deriblant fra leger (noe jeg spesielt ikke kan forstå), at det er psyken min som er “grunnen” til at noe er slik som det er. Gjerne fordi de ikke har funnet, noe håndfast annet, i diverse prøver de har tatt.
I ca. halve livet mitt har jeg fått høre at jeg har “stressmage” og “følsom-mage”, noe jeg helt sikkert hadde, og har. Men etter 25(!) år greide de likevel, til slutt, å finne ut at magen min er slik den er på grunn av hva jeg spiser! Altså ikke bare på grunn av hva jeg føler. Selv om jeg tror at dèt også kan spille en viktig årsak. Stress er ikke bra, for noen!
Vi lever altså i et samfunn der, vi fortsatt, må ha noe som fysisk kan sees for at vi skal tro på det. Og tanker og følelser vises i hovedsak ikke. Bare det vi uttrykker på grunn av det. Men f.eks en brukket hånd -eller fot derimot, kan vi se.
Men psyken er altså en del av kroppen! Psyken teller like mye og er like viktig som alt det fysiske som skjer med oss. Og jeg tror ikke at det er enten eller. Det er ikke enten en fysisk plage -eller en psykisk plage. Det går hånd i hånd og kan ikke skilles. Det er flytende, og flettes inn i hverandre.
Noen dager har jeg bare ikke så veldig lyst til å skrive. Selv hvor glad jeg er i å skrive, så er det altså dager der jeg bare føler meg litt, tom. Tom for ord. Tom for kreativitet. Nesten litt oppbrukt. Blir nesten litt redd for at jeg har “brukt opp” kreativiteten for alltid.
Men så satte jeg meg ned, og så kom det visst noen ord likevel.
Dagen min er helt OK den altså. Det er endelig levelige temperaturer igjen. Jeg og hunden kommer oss på lengre turer.
Selv om jeg fortsatt ikke føler meg, kreativ. Har ikke så mye å gi.
Har du lest det siste Fableriet: I skyggen av et lindetre. Da var jeg kanskje litt mer kreativ!?
Det er mye et lindetre har sett i sitt liv
over flere hundre år gammelt, har det stått der, stødig
mot vær og vind, gitt ro og perspektiv.
Mange har sittet inntil den tykke stammen
hatt piknik på en rye, kysset i det skjulte
og risset kjæreste-navn inn i barken.
Lindens blader, som et skjevt grønt hjerte
en markise på varme sommerdager
og en trøst mot kjærlighetssorg og smerte.
Mange har ligget under et lindetre, i skyggen
en puddel og andre hunder, kyr, sauer, katter
og mangt et menneske utstrakt på ryggen.
Under lindetreet på en varm, brunsvidd plen
har mange tittet opp og sett skyene, sommerfugler
og svaler på himmelen.
Ikke mye kan gro under et lindetre
i alle fall ikke tomatplanter og agurk
men kanskje liljekonvall, anemone og myske.
Og selv når lindetreet er borte, er det ikke borte for evig
spikket og skjært til bordplater og krakker
eller som en robåt ned elven så fredelig.
Tusen takk til Pensjonistgunna for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet.
Nå vet du hvordan jeg jobber -og hva jeg tenker rundt det å skrive disse fableriene mine. Les denne: Making it up as I go.
Og da gjenstår det bare å si; Jeg vil gjøre det igjen! Vil du være med?
Skriv ett eller flere stikkord i kommentarfeltet her. Akkurat hvilke ord du vil, trenger ikke ha sammenheng, bare det som “faller ned i hodet ditt”. Så skal jeg bruke disse ordene til å skrive en ny fortelling, eventyr eller et lite dikt, et Fableri. Hvem vet hva som “dukker opp” denne gangen.
Og reslutatene finner du her: I skyggen av et lindetre. Og her: En mus ved navn Frans.
Hvordan skriver jeg egentlig disse fableriene mine? Jeg fikk en kommentar i går som gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle dette på bloggen; Jeg har ingen “baktanker” før jeg skriver et fableri. Det er ikke sånn; nå skal jeg formidle dette, eller nå vil jeg at du som leser skal tenke eller føle sånn eller slik. Nei, det er nemlig sånn at jeg making it up as I go! Historien blir til mens jeg skriver. Så, når jeg setter meg ned for å bruke ordene jeg har fått av deg, så vet jeg ikke, helt sikkert, før jeg har skrevet ferdig -hva historien faktisk kommer til å handle om.
Det første jeg gjør er å samle alle stikkordene jeg har fått. Som i en sjekkliste. Jeg leser ordene mange ganger, om igjen og om igjen. Så legger jeg de fra meg og fortsetter dagen min. Jeg går liksom rundt og “sutter” litt på ordene.
Ta det nyeste fableriet for eksempel; En full klegg i bikini. Der hadde jeg fått mange “vanlige” ord som liksom hører med i sommervarmen. Blant annet parasoll, isbiter, latter, håndkle, reker, vann og kos. Skal jeg skrive om dèt, da blir det jo ikke noe fabel. Og det må jo bli et fableri av det.
Den kvelden ble jeg liggende og tenke på hvem “andre” er det egentlig som har “ferie” nå og koser seg? En fabel inneholder ofte en fortelling der dyr får menneskelige egenskaper og opptrer som om de har menneskelig intelligens og følelser. Hvilke dyr kan jeg “putte inn” og fortelle noe gøy og spennende om?
Jeg sovnet, og dagen etter satt jeg i skyggen og slappet av, da jeg plutselig så en humle i vannskålen til hunden min. Jeg “reddet” den opp på en blomst og la den i sola, og litt senere fløy den av sted “frisk og fin”. Og da “datt det ned” i hjernen min. En humle kunne jo bruke bikini. Da tok jeg frem stikkordene igjen, og så at jeg hadde klegg på sjekklisten min. Ja, da ble det dèt. Så hvorfor skulle plutselig en klegg krasjlande ned i vannet? Han var selvsagt(?) beruset.
Slik “ballet det på seg”. Og det er, om ikke nøyaktig, sånn alle fableriene mine blir til. Helt uten baktanker altså. Og helt uten at du som leser må føle -eller mene noe spesielt. Det kommer liksom etterpå, fra deg, fra nettopp det du opplever med det du leser!
Nå har jeg skrevet Fablerier i nøyaktig to måneder. Jøye meg så fort tiden går. Det føles ut som i går jeg satt der og tvinnet fingre og hadde behov for å skrive, virkelig skrive. Dikte noe, fortellinger, historier. Få tankene over på noe annet. Vekk fra sorgen om skilsmissen, det å ikke føle meg tilstrekkelig nok og mislykket. Usikkerheten om fremtiden, og å være fast i fortid og i minner.
Men jeg ante ikke hva jeg skulle skrive. Jeg trengte inspirasjon og et sted å begynne en historie fra. Derfor ba jeg deg som leser bloggen om hjelp. Jeg ba om stikkord. Og så brukte jeg disse stikkordene til å skrive noe. En slags fabel.
“En fabel kan ha overlappende trekk med eventyr.
En fabel har en klar moral eller livsvisdom som skal lære leseren noe.
En fabel er en kort, fortellende tekst, ofte på vers eller prosa, der dyr, planter, ting eller begreper personifiseres og har menneskelige egenskaper.
Dyrene eller andre elementer i naturen får menneskelige egenskaper og opptrer som om de hadde menneskelig intelligens og følelser.”
Slik ble altså Fableriene til. Og det har vært så utrolig gøy.
Her kommer en liste, med link, til alle fableriene, så langt:
* En full klegg i bikini??
* Fanget i en hetebølge!
* Vennepunkt!
* Jeg kan velge endring!
* Å finne meg selv, på en skogssti..?
* Når to sekker blir til en
* F!
* P!
* M!
* Fy fader du er tøff!
* Festival-sommer
* Bare et lite dikt
* Den merkeligste drøm!
* I en furustubbe, del 2
* I en furustubbe, del 1
* Haren og Ekornet, i trollskogen?
* Da puddelen Latte møtte reven
* Mystikk?
* Bare en drøm? Eller, en fortelling om Norsk natur?
* Hestehoven
-Har du en favoritt?
Og fablingen er slett ikke over enda, jeg har akkurat begynt! Håper du har lyst til å være med å gi meg ord, neste gang!?
Jeg ønsker meg ikke en verden full av smart elektronikk. Jeg føler at nødvendigheten med å fysisk se -og snakke med andre mennesker forsvinner mer og mer. Vi har byttet ut mennesker med selvbetjente kasser, og skjermer som skal gjøre alt kjappere og enklere. Alt skal foregå digitalt. Selv møtet mellom mennesker foregår mest på nett.
Hvorfor innbiller vi oss at vi får en bedre verden med mer -og avansert teknologi?
Her i Norge bytter de aller fleste til ny smarttelefonen hvert tredje år. Noe av grunnen er fordi operativsystemet blir utdatert, mobilen tregere og batteriet dårligere. Men aller mest fordi “lysten på” ny er størst.
Det trengs rundt 40 forskjellige metaller bare for å produsere en mobiltelefon, og metaller består av flere ulike mineraler, blant annet: kobolt, grafitt og litium. Gull, kobber, sølv, wolfram, tantal og tinn.
En hel rekke, sjeldne, jordmetaller må altså til for å produsere, ikke bare mobiltelefoner, men all elektronikk.
Det økende “behovet” for ny, smart elektronikk fører til en stadig etterspørsel av råmaterialer.
For å utvinne mineralene som trengs for å lage all den elektronikken vi “trenger”, må det sprenges og graves i mye jord og fjell. Dette er både energikrevende, forurensende og ødelegger naturen vår.
Bare elbiler alene vil føre til en global mangel på metaller. Og før den tid har vi ødelagt mye natur.
Jeg tror at det stigende behovet for mer elektronikk er med på å ødelegge jordkloden vår. Vi forbedrer ikke miljøet vårt med å kjøre elbil. Eller å gjøre alt digitalt.
Jeg tror ikke vi forbedrer forholdet mellom oss mennesker heller. Ingenting slår de fysiske møtene vi har sammen. Der vi kan prate, se hverandre i øynene, smile, gråte, le og klemme hverandre!
Jeg reddet en klegg fra å drukne i går
den hadde tatt bikinien på, men var dessverre litt rusa.
Den fløy hit og dit, sikk sakk, opp og ned
og krasjlandet ned i en kulp.
Jeg dro den opp med all min makt
og ga han så et håndkle.
Han spyttet og harket, og gulpet opp vann
før han skamfull og flau takket for hjelpen.
Vi satte oss under en parasoll
så spurte jeg forsiktig; “Hva skjedde”?
Nederlag i kortspill, kunne kleggen fortelle
og tapte både hummer, scampi og reker.
Han hadde drukket vekk sorgen med isbiter og cider, og gode viner
noe som selvsagt ikke var noen god idè.
Vi satt der en stund, i skyggen fra solen
pratet og delte både erfaring og latter.
Så reiste kleggen seg stødig opp
takket for kosen, og fløy inn i solnedgangen.
Etter at jeg hadde skrevet ferdig og publisert; Fanget i en hetebølge! fikk jeg (fra Irene) ordene som er uthevet i dette fableriet. De rakk dessverre ikke å bli med med der, så da måtte de få en helt egen fabel.
