Plutselig var høsten der. Han hadde banket på døra en god stund. Men ingen hadde ville slippe han inn. Ingen ville gi slipp på de varme dagene. På solen. På lyset. På blomstene. Fuglesangen. På gresset og de grønne trærne.
Ingen hadde vært klar for tykkere jakker, varmere sko og pannebånd. Alle hadde bare nytet. Vært ute. Solet seg. Grillet. Gått i shorts, t-skjorte og crocs.

Ingen så han helt komme. Han hadde ålet seg inn, sånn i hemmelighet. Høsten. Han hadde tatt bakveien helt uforventet. Og èn dag, så var han der. Innenfor.

Plutselig en dag hadde han kommet med den sure vinden. De mørke skyene og regnet som ikke ville gi seg med det første. Han hadde farget trærne i et fargespekter selv regnbuen ble misunnelig på, så sterkt, så vakkert. Grønt, gult, rødt, brunt, oransje, til og med litt rosa.
Friskheten i luften. De første frostnettene. Rim på bakken. Og tåka.

Høsten hadde banket på lenge. Og nå var han her på ordentlig. Et lite hvisk om vinter. Men dèt tar vi senere. Nå vil jeg nyte høsten, for nå har du kommet. Nå er du her. Jeg ser deg. Og jeg tror jeg liker deg, litt.

Jeg tror ikke det kunne passet bedre for kropp, sinn og ånd å bli uten internett. Ingen Wifi og ingen smarttelefon med mobilnett. Kun en dumbphone med sms og gode venner på den andre siden av røret.

Jeg har flyttet. Og det å flytte er så endelig. Det er så fast, så bestemt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har endt et kapittel i livet. Et stor kapittel, som har vart i over 24 år. Nå er jeg alene.
Selv om jeg selvsagt ikke er helt alene. Jeg har et fantastisk nettverk med familie og venner. Jeg har fått den beste hjemkomsten.

Men kropp og sinn er helt utkjørt. Jeg som hele livet har måtte porsjonere energi, har i det siste gått på det laveste giret noen sinne. Å dusje er slitsomt. Å lage mat er slitsomt. Å gå tur med hunden er slitsomt. Å handle på butikken, og å være sammen med mennesker over lengre tid, er helt utmattende.
Jeg synes friluftsheidi beskriver det så ufattelig bra i dette innlegget hennes: Når du ser meg.

Men den intense kvalmen og svimmelheten jeg har gått med det meste av 2025 har begynt å dabbe av. Nå har jeg flest dager der jeg ikke må ta smertestillende mot hodepine og vonde -og stive muskler.

Nå må jeg finne, aller mest noe i meg selv, som kan “fylle på” igjen, og gå tilbake til “normal” porsjonering av energi.