Jeg går igjennom en prosess av sorg. Sorgen over å bli separert. Sorgen kommer i sjikt, i forskjellige lag. Som trinnene i en trapp, en trapp som liksom aldri ender. Av og til er jeg i bunn. På nederste trinn. Og av og til er jeg helt på topp.
Hvilket trinn jeg “står på” endrer seg gjennom dagen. Ofte “hopper” jeg mellom trinn på bare minutter. Noen ganger er jeg på ett trinn i en time -kanskje flere, før jeg “går videre”.
Det er mye følelser og mange tanker. Og det jeg føler mest på er å ikke være bra nok, at jeg ikke har vært bra nok. At jeg ikke har gitt nok, sett nok, sagt nok, vært nok.
Jeg sitter fortsatt litt fast i fortiden, og i minner, og jeg har vanskelig for å greie og gå videre. Selv om jeg vet at det ikke er noe som helst jeg kan endre på NÅ, dèt er umulig. Så gjenbruker jeg fortsatt negative tanker, sitter fast i gjentagende nevronspor.
Men jeg prøver å komme meg ut. Vekk fra trappen, og trinnene av sorg. Jeg prøver.
Du må sikkert bare gjennom det. Og det går ikke over på 1-2-3. Vanskelig å være tålmodig i forhold til sånt. Man vil være på topp, ha det bra igjen med en gang. Jeg kjenner på det samme i forhold til at jeg er operert i ansiktet og ikke helt meg selv igjen ennå, og ikke vil bli det på noen måneder heller. Ut fra det jeg har både hørt og lest meg til. Jeg er utålmodig. Men må bare stå i det. Lurt du skriver av deg litt, eller setter ord på for deg selv i alle fall. Et skritt videre for hver gang 🙂
Ja, det er noe med det, man bare må gjennom det. ❤ Og håpe på å “skvise seg ut på den andre siden”. Så får det vel bare ta den tiden det tar. For oss begge.
Men å skrive, det hjelper så absolutt, mye! ❤
Du klarer det til slutt. Gode venner støtter og gir glede. Du kan komme på toppen av trappa og nyte det nye livet, selv om det tar tid. Jeg har troen på deg. Skriv mer, jeg leser med glede 🤗
Det har du så rett i! ❤️ Og tusen takk.