Jeg har ikke så mye å gi disse dager. Får gjort litt. Gjør ting som gjør meg glad, sånne små ting. Men kanskje ikke noe som er bra eller viktig for noen andre. Jeg vil det da, glede andre, kanskje deg også. Og det eneste jeg kan gi akkurat nå dèt er å fortelle historier, Fablerier. Ekstra morsomt er det når du er med å bidrar. Har du lyst til å gi meg ett eller flere stikkord, som jeg kan bruke til å dikte en ny fortelling?
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt horisonten var laget av rustfritt stål jeg kunne ikke skille mellom himmel og land alt jeg så var metallisk grå.
Valmuene var sprunget ut, men fargene var borte selv humlene var grå. Den vakreste blomstereng, jeg visste lå der som et teppe av gull-glans var fargeløs, glatt og metallisk.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt en katt kom løpende og hoppet opp i mitt fang men katten var sølvfarget, kald og hard og tyngden veiet på låret.
Selv uten en sky på himmelen, hørtes et brak det knirket og spraket jeg gispet etter pusten og hjertet banket fra horisonten steg det, som et lite troll.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt verden var laget av rustfritt stål og foran meg sto det et lite troll og mitt eneste våpen var en engangskniv av plast.
Men trollet bare kikket på meg og gapte og ut fra munnen kom en sangfugl med gull i strupen den sang den fineste sang, om glede, og lykke virkelig en lykkerus.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt jeg drømte at alle kriger var slutt men horisonten var metallisk grå og jeg kunne ikke skille mellom himmel og land.
Selv følelse av lykke -av vakker sang og tanken på fred på jord så var fortsatt verden grå. I det minste var det deilig i skyggen.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt!
Takk til Bien, Mette,Pensjonistgunna, Apecalypso og Frodith for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet. Og så gøy at så mange var med å bidro med ord denne gangen!
Å skrive er virkelig medisin. Å dikte fortellinger, eventyr, dikt og Fablerier får tankene mine over på noe helt annet. Og så er det så utrolig gøy når du hjelper meg med ord jeg kan bruke. Så, har du lyst til å hjelpe meg igjen? Skriv ett eller flere stikkord i kommentarfeltet, de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Så skal jeg bruke disse til å dikte nye fablerier.
“Du må akseptere at fortiden er borte. Du må ta ansvar for å skape endringer, i stedet for å vente på at noen skal redde deg. Du må hente deg selv tilbake til det tidspunktet i tiden der det er meningen at du skal være. Du kan ikke tilbringe utallige timer med å lure på om du kommer til å vinne tilbake hjertet til mannen du vil ha. I stedet må du overgi deg til det som er sant NÅ. Du kan ikke vente til det perfekte livet ankommer i henhold til spesifikasjonene dine, i stedet må du leve ditt beste liv nå!
Du må legge igjen bitterhet og nag etter at du har innsett at du selv er med på å holde dem i live. Du må være oppmerksom på hvordan du skal fundere over fortid og fremtid på en sunn måte. Hvis du gjerne vil oppleve nostalgi, kan du glede deg over minnene en stund, men så må du konsentrere deg om nåtiden igjen. Skaper du nye og bedre minner nå? Hvis ikke, hvordan kan du gjøre det?”
Disse ordene er hentet fra boken Ditt Magiske Livskart skrevet av Colette Baron-Reid. Jeg har lest dette om igjen og om igjen så mange ganger. Det å sitte fast i fortiden og i minner, og å ikke greie å gå videre, sammenligner Baron-Reid med et spøkelsesland. Og det er der jeg har vært, og til tider fortsatt oppholder meg. I spøkelseslandene.
Jeg har lest en del selvhjelpsbøker i det siste, og har henvist til en slik bok tidligere her på bloggen. Les mer HER!
Spøkelseslandene er slett ikke et blivende sted. Jeg har vært inn og ut der en del ganger dette året. Men jeg har ikke tenkt å bo i et spøkelsesland. Så jeg har, inne i hodet mitt, tatt noen valg. For jeg må gå videre. Jeg må begynne og leve igjen.
Det har blitt noen fortellinger/ eventyr/ dikt/ Fablerier de siste ukene. Alle skrevet med inspirasjon og stikkord fra deg som leser bloggen. Fikk lyst til å dele link til alle som til nå har blitt skrevet. Og kanskje blir det flere, hvem vet!?
Du skriver aldri om natur og miljø lenger! -tenker jeg med meg selv. For det er jo noe i det. Jeg startet med blogging for å skrive om natur og miljø, det skulle være hovedfokuset. Det eneste fokuset. Jeg brenner for dèt. Bloggen skulle ikke handle, sånn direkte, om meg. Det skulle ikke være meg, meg, meg. Jeg skulle bare bruke meg selv som eksempel, og hva jeg faktisk gjør som er smart å gjøre for å få en bedre klode. Og det jeg lærer som er viktig å dele videre.
Men, nå handler det plutselig om, meg. Nå skriver jeg om ting jeg føler. Jeg langer ut om skilsmisse. Om tunge og vanskelige dager. Om hva som gleder meg. Om turer jeg går. Og nå føler jeg meg plutselig, veldig egosentrert!
Jeg har slett ikke sluttet å brenne for -og å bry meg om jordkloden vår. Jeg gjør fortsatt de samme tingene jeg gjorde før, og mer. Og jeg ønsker at flere skal få opp øynene, og kanskje endre på noe de gjør i hverdagen.
Men for å være ærlig, så følte jeg at jeg var sint og kanskje litt streng. Og det er nok fordi jeg har vært, og fortsatt er, oppgitt og lei meg over å se bilder med hauger av søppel og land som blir ødelagt av utgravinger (etter bl.a mineraler) og all forurensningen, bare fordi vi menneskene ønsker oss nye ting og vil ha det nyeste hele tiden. Av og til er det vanskelig å legge frem noe sånn “på en fin måte”. Uten at noen skal føle seg “tatt” eller angrepet på noe vis.
Jeg ønsker fortsatt å skrive mer, mye mer, om naturen og miljøet vårt. Men litt usikker på hvordan jeg skal legge det fram på en bra måte. Noen innlegg vil nok ende opp med å bli skrevet i sinne, fordi jeg lærer noe eller ser grufulle bilder. Tiden vil vise, men det blir så absolutt skriverier om natur og miljø igjen.
Dagen hadde ikke startet bra for Mr. Kratt og Miss. Smørblomst Hassel. De hadde våknet med et zum zum, så et dunk, etterfulgt av et høyt knus. En bie hadde krasjet inn i ett av vinduene til furustubben. Heldigvis gikk det bra med bien, den hadde fløyet videre, dog med en dundrende hodepine. Men vinduet var blitt knust, og Kratt måtte rydde vekk fullt av glassbrott.
Men det var ikke det verste med dagen, selv om de begge kanskje forstod at, med en slik brå start, kom en ulykke sjelden alene. Smørblomst hadde legetime, og for å komme seg til legemusen, måtte de gå en kronglete og skummel vei. Først måtte de forlate den trygge furustubben, gå gjennom skogen, før de måtte krysse en blomstereng. Engen var nydelig fin, men den var et farlig sted. Stor, åpen og perfekt jaktmark. Mange mus hadde bøtet med livet der til det meste som kunne fly og ville jakte. Til og med skogsduer og ender virket farlige.
Kratt og Smørblomst kom seg helskinnet gjennom blomsterengen, og til legetimen. Men det som ventet dem der, var vanskeligere enn noe annet. Han klarte snart ikke mer og hun ville rett og slett bare gi opp. De kunne ikke få musebabyer! De måtte leve et helt liv sammen, uten å få unger. Hassel -familienavnet, endte med dem.
På veien tilbake virket alt meningsløst. Og himmelen så ut til å forstå akkurat hvordan de følte det. Det var mørkere enn mørkest. Regnet pisket mot kinnene, som allerede var våte med tårer. De holdt hverandre i hendene, og løp det de kunne. Så braket det løs og lynet flerret over himmelen. Kratt og Smørblomst måtte gjemme seg under bremmen til en stor sopp, til det verste hadde gitt seg.
Mens de satt der, tett inntil hverandre og kjente på sorgen. Hørte de lyder bak seg. Ynk og klynk og huffing. De reiste seg og gikk litt innover i det høye gresset. Der, bare to øyne kunne skimtes i mørket. – Hvem der? sa Mr. Kratt, litt skjelven. Da så de det. Et bittelite piggsvin. Hun lå i en vanndam, og blødde fra den ene foten. Kratt og Smørblomst løp bort og hjalp henne opp fra vannet. Smørblomst hadde et lommetørkle i vesken, som hun fikk stoppet blodet med.
Det lille piggsvinet, som het Elly, kunne trist fortelle at hun var helt alene i verden, og hadde blitt påkjørt av en bil. Heldigvis var det bare foten som hadde blitt skadet, men det gjorde vondt å gå. Det gjorde vondt å være alene. Og så var hun gravid, og redd for hva som kom til å skje med piggsvinbabyene hun hadde i magen.
Hjertet til Smørblomst stoppet i noen sekunder. Hun visste det med en gang, de måtte hjelpe piggsvinet Elly. De hadde jo en slik fin stubbe, som helt klart var et stort nok hjem til en liten piggsvin- og muse -familie.
Sola skinte gjennom det knuste vinduet. Innenfor var det fullt av liv. Og naboene fikk snakke så mye de ville. Mus og piggsvin kan leve sammen, side om side, helt fint. For der det er husrom, der er det hjerterom!
Takk til Mette og Pensjonistgunna for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive denne (og forrige) fortelling. Ordene er uthevet.
Familien Hassel lagde seg et nydelig hjem, tidlig på 90 -tallet, i stubben etter det nedsagde, store, råtne furutreet. Stubben var uthult perfekt til små rom og så å si innflyttingsklar til en musefamilie. Siden hadde stubben gått i arv fra mus til mus.
Med årene ble små endringer gjort for å passe den enkelte musefamilie. Men det var først på totusentallet at Mr. Otto Hassel oppgraderte stubben, med vinduer, stjålet fra søppel nedgravd av menneskene. Noe Hasselfamilien lærte av -og arvet videre, og menneskesøppelet ble brukt for å innrede og gjøre stubben mer praktisk og bekvem.
Flere Hassel-familiemedlemmer som bodde i stubben var fingernem og handy. Mange var også utspekulerte, og stadig mer ble stjålet fra menneskene. Både syltetøy, kaffe, saft, og kanskje skulle det være en kopp tè? -ja så fikk du det om du kom innom på besøk. Det ble laget kopper og kar, møbler, filleryer og tepper. Nabomus og tilflyttende mus lærte seg også “kunsten” å stjele og være kreative med mennesketing. Men noen mus var sjalu og misunnelige for det Hassel-familien hadde fått til med innredningen og alle tingene de hadde i stubben.
Dette bildet er fra: canva.com
Mr. Kratt og Miss. Smørblomst Hassel hadde akkurat giftet seg, og flyttet inn i furustubben en lys junikveld 2024. Alt Smørblomst ønsket seg var små musebabyer, men paret hadde enda ikke greid å oppfylle drømmen hennes. I alle små tuer og hauger og andre små stubber rundt omkring, hadde alle de andre musedamene fått baby i løpet av våren og forsommeren. Men ikke Miss. Smørblomst. Og hun visste at musemødrene pratet bak ryggen hennes. At et så flott og perfekt hjem med så mange rom ikke hadde musebabyer pilende rundt, var jo en liten skandale. Smørblomst følte at det hele raste sammen rundt dem. For musene hadde rett, hva skulle de med et så stort og fint hjem, når de ikke kunne gi det videre i arv.
Den vinteren hadde vært en stor tragedie for familien Hassel. Alle Mr. Kratt Hassel sine søsken hadde blitt drept i musefella. Og naboens katt hadde jaktet på pappa Hassel, og han hadde selvsagt blitt tatt. Mamma Hassel levde heldigvis fortsatt, og bodde på et av de største soverommene i stubben. Men hun var gammel og skral, og Smørblomst var redd hun ikke kom til å overleve høsten. Kratt var derfor den siste i rekken av Hasselfamilien, og kunne ikke Smørblomst få musebabyer var det hennes skyld at familienavnet ikke levde videre.
Har du noen gang fått en flis i fingeren, eller et hår på øyet? Dèt har jeg, mange ganger. Og jeg er ganske sikker på at du også har opplevd akkurat dette minst èn gang i livet. Men har du tenkt over hvor lite som skal til? Hvor lite hår som skal til før det er ubehagelig på øyet. Eller hvor liten flisen er, før det begynner å gjøre ganske så vondt?
Ofte er det de minste ting som rører ved oss. Et smil kan gjøre underverker, også fra noen vi aldri før har sett. De bitte små, nesten usynlige tingene. Å ikke få svar, en som himler med øynene, et fnys eller en kald skulder. Mye kan “brenne seg fast” i minnet, selv om det ikke direkte var stort eller skikkelig fælt.
Vi glemmer kanskje den flisen eller det håret i øyet, det var ikke noe “big deal”, så snart vi fikk fjernet det. Forhåpentligvis glemmer vi den kalde skulderen og svaret vi aldri fikk også. Selv om det i øyeblikket føltes vondt!
