Jeg vender stadig tilbake til spøkelseslandet. Jeg kommer meg liksom ikke helt vekk derfra. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det helt. Det er nok et sted jeg, dessverre, vil vende tilbake til igjen og igjen, mange ganger. Resten av livet. Poenget er nok å ikke bli værende der. Å ikke bli fast.
Skjønner du ikke helt hva jeg snakker om, når jeg refererer til et spøkelsesland? Ta en nærmere titt på DETTEinnlegget så forstår du litt mer.
Dagene er tøffe. Energien er lav. Selvtilliten svinger like mye som en gynge. Hva kunne jeg gjort annerledes? Er jeg ikke nok, var jeg aldri nok? Har jeg ikke gitt nok, sett nok, sagt nok, vært nok?
Men nå er jeg her. Uten mulighet til å kunne endre på noe som helst, av hva som har skjedd. Jeg kan bare endre på denne dagen, og i morgen og neste uke. Jeg vet det. På samme måte som at jeg ikke kan være fast i et “spøkelsesland”.
Det er bare vanskelig. Tankene har vansker med å gi slipp. Hodepinen vil ikke gi helt slipp. Kvalmen gir ikke helt slipp. Energien er fortsatt lav. Og selvtilliten kommer sikkert til å fortsette å svinge like mye som en gynge.
Men jeg prøver. Jeg tar et steg av gangen. Fremover. Selv om det av og til er litt sånn; et steg frem og to tilbake.
Dette bildet er fra: canva.com Og ja, bildet skal være opp-ned!
En stein som ligger i naturen endrer fasong og form. Med tidens tann. Med vind og sand og regn og vann og is og snø. Så endrer altså en stein ganske mye på seg. Liten eller stor -formen på steinen er ikke den samme i dag som i fjor, for 10 år siden, for 50 år siden, for 100 år siden.
Og kan en stein endre fasong og form, sier det seg selv, hvor lett det er at vi mennesker også gjør det. Ikke på samme måten som steinen selvsagt. Og på kortere tid, fordi vi mennesker er jo ikke her på jorda like lenge som en stein. Men vi endrer oss mye på den korte tiden vi er her.
Jeg er ikke den samme i dag som for 20 år siden. Jeg er ikke den samme som for 10 år siden. Jeg er ikke den samme i dag som i fjor. Jeg er ikke en gang den samme i dag, som i går. For på den tiden har det skjedd så utrolig mye. Hver eneste dag lærer jeg nye ting. Jeg utvikler meg, jeg vokser og formes av det som skjer meg. Jeg påvirkes av det som skjer i livet mitt. Men også av det som skjer i andre sine liv. Og det som skjer i verden.
Vi kan selvsagt ikke sammenligne et menneske med en stein. Selv om vi på en måte også kan det. Vi kan si at noen er harde som stein eller kald som en stein. Steinansikt, uttrykksløs eller ikke viser følelsene utad. Men vi kan også sammenligne det med å være sterk og stabil. Det kan symbolisere styrke, å være robust og tåler motstand og vanskelige tider godt.
Uansett så tror jeg at en stein kan lære oss noe. Når en stein er i stand til å endre seg, så beviser det at vi mennesker også kan det.
Gjennom vinduet kan jeg se at skodda henger tungt nedover fjellsidene. Nattens regn har stilnet i morgentimene, og kanskje vil skodda gi tapt for sola, hvis dagen tillater det. Jeg lar den vakre utsikten feste seg på netthinnen som et maleri, mens jeg drar gardinene helt til side og slipper lyset inn i rommet. Det er bare å opp og hoppe, en ny dag venter.
I speilet på badet ser jeg på meg selv, “god morgen til deg” sier jeg og prøver å gi meg selv et smil. Vasker ansiktet, grer håret, pusser tenner. Tar klærne på. Tenker at det er kun meg selv som kan bruke malepenselen til å farge dagen min akkurat slik jeg vil. Min malepensel, mine farger. Min dag.
På kjøkkenet fylles luften av nytraktet kaffe og rundstykker. “Dette er farlige greier” smiler jeg, mens jeg nyter maten bit for bit. Den varme kaffen slurk etter slurk.
Skodda har snart lettet, og ser jeg godt etter kan jeg ane blå himmel. Det vokser seg til, også denne dagen. “Men jeg trenger ikke å vanne plantene i dag, det er i alle fall sikkert.” Det blomstrer fortsatt fint der ute, selv om sommeren er på hell og høsten har banket på døren. Og om ikke lenge vil landskapet være dekket av de vakreste farger.
“Skal du ut å gå“? Spør jeg meg selv. Og svarer med å finne frem tursko og allværsjakke. Står først litt ute på trammen og bare trekker inn luften, og alle duftene. Kjenner at høstlufta så absolutt kiler litt i nesehårene.
Ned den vante stien. Inn i den fortrolige skogen. Det er akkurat som vi er gamle bekjente disse trærne og jeg. Så treffer jeg noen på veien. Smiler og sier hei. Og da farer det gjennom meg; “pass deg for ulven“. Ikke i frykten for å møte på ulv. Men i frykt for frykten. En ulv i fåreklær. Hva folk vil si. Hva noen folk tenker. Men jeg prøver å riste det av meg. Og minnes at ulven også kan symbolisere en frigjøring fra frykt -og et begrenset syn på seg selv og verden.
Tur ute i skog og natur gjør godt. Tankene får luftet seg, sammen med kropp og bevegelse. Været holdt og solen tittet også frem fra skyene. En fin tur, og snart kunne jeg se hjem. Men, hva i alle dager. Der i gårdsplassen stod det en kjent bil. En god venninne hadde vært i nærheten og stakk innom en tur.
Da ble det mer kaffe. Litt å bite i. En god prat. Og en hel del latter. Og vips var dagen fullkommen. Min malepensel. Mine farger. Min dag.
Jepp, da har masinga etter ord begynt igjen. Stikkord fra deg som leser bloggen, helt tilfeldige og random ord som popper ned i hodet ditt. Ord som jeg igjen skal bruke til å skrive ett eller annet tullete eller gøy eller tankefullt -eller rett og slett bare for underholdning. Hva som helst og “hvem” som helst kan dukke opp i et slikt fableri. Slik som en dag på ei søppeldynge, en full klegg i bikini eller en maur som ikke fikk fri. Kjempe gøy om du vil være med å gi meg ord, som jeg kan bruke til å skrive en “rykende fersk” historie. Moro om du “bare” er innom og leser også, selvsagt.
Jeg tror aldri jeg har satt like stor pris på, noe så enkelt som, en kopp kaffe som dette året. Det er så mye trøst og lindring i en rykende varm, kopp kaffe. Jeg har drukket mang en kopp alene i år. Noen ganger med hunden min tett inntil meg i sofaen.
Noen ganger på kafè sammen med noen jeg er glad i. Eller hjemme hos gode venner -eller familie ved kjøkkenbordet eller synket dypt ned i en stol. Gode samtaler. Noen tårer. Men mest smil, og latter.
En god bok, kryssord eller med ett eller annet på internett på PC`en, føles også bedre med en kopp kaffe. Man skal ikke kimse av en kopp kaffe altså!
Og når jeg først er inne på en kopp kaffe, og lesing. Har du fått nok av historier og dikt og fablerier nå?
Det er vel en uskreven regel de aller, aller fleste vet om at man ikke skal si til noen: “Så feit du har blitt”. Ingen ved sine fulle fem -eller har hodet skrudd på riktig, sier dette til noen som kanskje har lagt på seg. Fordi dette vet vi sårer! Å snakke om det bak noens rygg er selvsagt heller ikke greit -eller så koselig for den det gjelder. Men det skjer selvfølgelig. Vi legger jo merke til andres utseende, og dèt i seg selv er jo ikke feil, å se hverandre er bra. Å legge merke til at noen har klippet seg, har på et plagg vi synes er fint og som kler vedkommende godt, sånne ting er det jo koselig at vi legger merke til og kommenterer. Men, det er ikke riktig alt vi trenger å bemerke.
Jeg har gått ned ganske mye i vekt de siste årene. Kanskje spesielt dette året. Separasjon og skilsmisse tærer på hele kroppen. Jeg har det meste av livet også slitt med mage og tarm, og må overvåke alt jeg spiser -og når, for å holde meg frisk.
Og jeg forstår at familie, venner og kjente, som ikke ser meg så ofte legger merke til at kroppen min har endret seg. Men har du tenkt over at “Så tynn du har blitt” kan såre minst like mye som: “Så feit du har blitt”? Fordi dèt gjør det.
Nå i disse dager påvirker denne frasen -og lignende fraser, hvordan jeg kler meg. Jeg har sluttet å bruke singleter og tettsittende bukser og tightser, rett og slett fordi det da legges bedre merke til hvordan jeg ser ut. Og jeg orker ikke flere “Så tynn du har blitt” -kommentarer.
Så tenk gjerne over hva du sier, til hvem -og når.
Det var en ny og vakker dag på søppeldynga. Sola skinte fra skyfri himmel og sendte sine stråler ned til alt skrapet som lå på bakken. Det var god stemning fra alle haugene. Det summet, raslet, knitret og lo. Men en epleskrott hadde forvirret seg inn dit fra matkomposten, og visste ikke riktig hvor han skulle gjøre av seg.
Han rullet seg først bort til en roseknopp som lå litt i utkanten for seg selv. – Føler du deg også litt lost her? -spurte epleskrotten roseknoppen. Den så trist ut der den lå, tettpakket, rund og lubben. – Nei da. Jeg er bare litt lei meg for at jeg aldri rakk å bli en ordentlig rose før jeg ble kastet. -sukket den tilbake. – Men burde ikke du også være borte ved komposten, der jeg også burde ha vært? – Menneskene er nok redde for at jeg har blitt sprøytet og inneholder plantevernmidler. Derfor kan jeg ikke bli til biogassproduksjon eller matjord, slik som deg. Rull videre nå. La meg være i fred! -roseknoppen vendte epleskrotten ryggen med et tungt og dypt sukk.
Epleskrotten følte seg ensom, og bestemte seg for å rulle bort til der all lyden kom fra. All summingen og latteren. Og jo nærmere han kom, jo snarere skjønte han at det var full fest der borte. Et helt bøttekott hadde blitt kastet, og nå regjerte de søppeltoppen og stemningen helt og holdent. Epleskrotten lurte litt på om de kanskje hadde sniffet ett eller annet på veien bort, sterkt rengjøringsmiddel, eller noe.
Vaskebøtter, svaber, mopper, skurebørster, støvkluter og en stor blå bolle hadde laget seg et band. Og nå trommet de og tutet og raslet og spilte og sang. En fillete fillerye og noen halefjær hadde gitt seg med i spetakkelet og danset heftig rundt, som i en virvelvind.
– Unnskyld meg. -sa epleskrotten. Først litt for lavt. Stemmen hans ble overdøvet av alt bråket fra bandet som spilte. Han rensket alle de fem kamrene i frøhuset sitt og sa på nytt, kanskje litt skarpere enn han hadde tenkt. – Unnskyld meg!
Det ble brått helt helt stille. Vaskebøtter, svaber, mopper, skurebørster, støvkluter, den store blå bollen, den fillete filleryen og halefjærene. Alle hadde de stoppet opp, og glodde olmt på han.
Fillern, tenkte epleskrotten med seg selv. Det var da ikke sånn han hadde tenkt at det skulle gå. Nå følte han seg dum, forlegen og som en ordentlig partypooper. Og det var nok akkurat slik bøtteballetten hadde opplevd han også. Han kunne tydelig høre at noen hvisket: “fjott”, en annen “skitsekk”.
– Har du en finurlig forklaring på hvorfor du kommer hit og roper? -det var den ene vaskebøtten som hadde tatt ordet. Den største og mørkeste, og mest hullete, av alle bøttene. Men epleskrotten visste ikke hva han skulle si. Han ble bare stående der og glo dumt ut i luften. Det var fortsatt tydelig at bøtteballetten hadde sniffet ett eller annet sterkt, de aller fleste var knisete og tullete. Og der inne fra mengden et sted hørte epleskrotten tulleord som “rompestomp” og “tissetrengt” og “skal jeg tørke opp etter deg”.
– Jeg tror ikke du passe inn her! -sa den hullete vaskebøtten. Det tror ikke jeg heller at jeg gjør, tenkte epleskrotten med seg selv. Snudde rundt og rullet der i fra. Samtidig som spetakkelet startet på igjen med tromming, tuting, rasling og sang.
Epleskrotten visste ikke helt hva han skulle gjøre nå. Det var sørgelig å tenke på at han ikke kunne bli til biogass, liksom til noe viktig. Det neste viktige var jo å bli til jord. Så han begynte å se etter et sted han kunne legge seg ned for å la prosessen starte. I dèt det kom en ravn susende over stilken hans. Og stupte ned med nebbet åpent. – Ta det med ro. Jeg skal gjøre noe viktig av deg! -sa ravnen. Og spiste han.
Tusen takk til Irene for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet.
Nei, energinivået er fortsatt ikke på topp. Jeg driver fortsatt med “Trang fødsel“. Men jeg prøver å få gjort minst en viktig ting hver dag, som jeg har lyst til -eller må. I går vasket jeg håret mitt. I dag har jeg bakt rundstykker. Ellers får jeg gått minst en litt lengre tur med hunden min. Og laget meg ordentlig mat til tre måltid, hver dag. Og så pakker jeg. Til å flytte. Dèt går sent, men det går. Jeg har fortsatt noen uker på meg.
Så sånn er det her. Ikke så mye å gi. Ikke sånn bloggmessig heller. Men det kan hende jeg kan bidra med et lite fableri, hvis du har lyst til å gi meg noen stikkord!? Og reslutatet kan du lese her: En vakker dag, på søppeldynga? – Hva er et fableri tenker du? Ta en titt på denne, så får du kanskje en oppklaring: “A reader lives a thousand lives…”
Jeg fikk boken Utmarker (bokanmeldelsen min kan du lese HER!) av ei god venninne. Satte meg til å lese og ble sugd inn i den spennende verdenen til forfatter Arne Dahl og historien om politietterforsker Sam Berger. Jeg greide rett og slett ikke å legge fra meg boken, og hadde lest den helt ferdig på kun to uker. Dèt sier litt, jeg som vanligvis bruker år på èi bok. Da jeg er mest visuell når det kommer til underholdning. Les mer om dette her: Begynne med bokanmeldelse? og her: Jakter på flere gleder.
Men jeg ble både sjokkert, overrasket og litt skuffet da jeg leste siste side. Utmarker endte slett ikke der. Det skulle vise seg å være bok 1 i en krimserie på 5 bøker!
Jeg bare MÅTTE lese mer. Heldigvis kom min gode venninne nok en gang til unnsetning, og bestilte hele bokserien til meg på Finn.no. Nesten, litt sånn i abstinenser, kastet jeg meg over bok 2: Innland.
Bok: Innland
Skrevet av: Arne Dahl, som er et pseudonym for Jan Arnald
Oversatt til Norsk av: Einar Blomgren
Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Emnekategori: Krim
“Det begynte å snø. Store flak dalte ned fra den mørknende himmelen. Solen hadde allerede gått ned da han oppfattet en annen lyd enn sin egen ville pust. Han stoppet, vendte nesen opp mot verdensaltet, lot snøflakene legge seg over ansiktet som en fragmentert ansiktsmaske, holdt pusten, lyttet. Lyttet intenst. I det svake, duse lyset som fulgte etter solnedgangen, ante han en bevegelse, langt i det fjerne.”
Litt forvirret leste jeg de første kapitlene. Det tok lengre tid enn jeg ønsket å henge helt med. Sikkert aller mest fordi jeg gjerne vil ha svar med en gang og kan bli litt utålmodig. Jeg er liksom en person som liker spoilere.
Men Sam Berger hang kanskje ikke helt med han heller. Til dels medisinert og “nedstengt”, -for å takle virkeligheten. Sparket fra politiet. Jaget. Gjemte seg i en hytte. I en utilgjengelighetspol, så langt unna sivilisasjonen man kan komme.
Men selv om han er sparket fra politiet, og i begynnelsen litt redusert, slutter ikke Sam Berger å være etterforsker. Og i hemmelighet må han og Molly Blom hjelpe Desiré “Deer” Rosenkvist. En sak viklet sammen i Sam og Deers første sak, for åtte år siden.
Den mest åpenbare gjerningsmannen. Mor-og-sønn-morder. Dømt, med alle bevis på plass. Men var han den egentlige morderen? For hva med disse kulepenn-tegningene, på flere andre kvinners rumpeballer? Og brevet fra Jessica Johnsson? Kun en kjent kverulant og konspirasjonsteoretikere, eller ligger det noe mer bak?
Det er akkurat som det står på baksiden av permen, skrevet av Jyllands-Posten; “Man har krim, og så har man Arne Dahl”. Og det er SÅ sant. Dahl skriver så bra og så levende at hvem som helst må vel like krim!?
De siste sidene av Innland er like spennende og oppslukende som resten av boken, det vil liksom ikke ende. Jeg vil ikke at det skal ende, jeg vil ha mer. Og jeg vil ha svar. Jeg vil ha oppklaring. Og det får jeg kanskje i bok 3 i serien: Åpen Sjø!?
