Da er alle solbærbuskene tømt for bær. Litt i overkant av 8 kg solbær har det blitt, som nå ligger i fryseren klare til å bli til saft senere (når jeg har tid og overskudd). Og noen for å spises i smoothies, på havregrynsgrøten og sånn.
Og jeg skal prøve å ikke klage, så heldig jeg er som kan plukke så masse bær. Men nå verker det skikkelig i kroppen etter å ha stått bøyd over bærbusker (og kjøkkenbenk) i flere timer. Jeg kjenner det godt i både rygg, skuldre, lår, knær og fingertupper.
De siste dagene har jeg plukket ganske mange kilo bær. Solbær og blåbær har blitt fryst rett ned i fryseren (etter å ha blitt rensket først selvfølgelig). Noen for å spises senere. Andre skal bli til saft.
Og så har jeg verdens beste nabo som plutselig ga meg 3 kg rabarbra. Jeg hadde slett ikke tid til å gjøre noe med rabarbraen da, jeg fikk kuttet de i biter og fryst ned til senere i påvente av å bli syltetøy. Og enda har jeg ikke hatt tid til å faktisk lage det syltetøyet.
Fortsatt har jeg igjen bringebær, rips, tyttebær og mer jordbær som skal plukkes. Tenk om jeg ikke hadde hatt fryseren til å fryse ned alt? Tenk om jeg hadde måtte lage syltetøy og saft med èn gang. Pjuh… jeg orker ikke tanken en gang.
Ikke hadde jeg kunnet laget rørt syltetøy heller, uten fryseren. Hva er vel ikke bedre enn rørt jordbærsyltetøy en kald vinterdag?
Jeg er så vanvittig glad for at jeg har fryser! Fryse ned rester. Bær og syltetøy. Mat som snart går ut på dato. Grønnsaker og frukt. Lage måltid i forveien som kan tines og spises med en gang på travle dager. Brød og rundstykker. Og ikke minst kjøtt og fisk. I fjor høst hadde jeg en hel elg og en halv hjort i fryseren (partert og klare til å spise selvfølgelig). Dèt hadde ikke gått uten fryseren!
I går trosset jeg været, først for å plukke blåbær. Har du lest: Skal man ha bær… Og så kom jeg meg ut og plukket solbær også. Nesten 4 kg solbær ble det.
Noen av bærene fryste jeg ned til spising, til smoothies, på havregrynsgrøten og sånn. Resten av bærene bare grovrenser jeg til å lage saft av senere. Noen stengel og blader gjør ikke så mye når jeg skal koke saft av dem. Fortsatt har jeg to busker igjen som skal plukkes. Og jammen meg er det MYE bær i år.
Herlig for matauken og herlig for å være selvberget!
Å fryse bærene på en brett først, gjør at de ikke fryser sammen til en stor klump. Jeg har dem så over i en boks jeg kan plukke det jeg vil av senere.
Vi er i kontakt med mye plast, hver eneste dag. Hele livet, helt siden vi ble født, har plast vært en del av våre liv. Har du lest: Hva er det ALLE har gjort?
Det er mye negativt, og skummelt, med plast. Plast finnes i dyr, fisker og fugler -og i oss mennesker. Til og med i blodet vårt. Og det er mange konsekvenser vi ikke helt vet om plasten også. Kan det for eksempel føre til kreft, ADHD, fertilitetsproblemer og sterilitet?
Gummihansker og gummistøvler gjør jobben i hagen litt mer behagelig.
Men likevel så finnes det også noe positivt med plast. Hvordan hadde vi for eksempel hatt det uten isolasjonen rundt elektriske ledninger, kontakter og brytere. Uten vannrør, avløpsrør og kloakkrør i plast. Og tetningslister rundt dører og vinduer.
Selv eier jeg både gummihansker, gummistøvler, regnjakke -og bukse, paraply og telt. Og gummihanskene, gummistøvlene og regnklærne bruker jeg ukentlig.
Selv om det produseres ca. 300 tonn plast i verden, i året, og halvparten av dette brukes kun èn gang, så er ikke all plasten vi bruker bare negativt. Problemet er at det produseres alt for mye og vi bruker for mye unødvendig plast!
Brukte, rene rømmebokser (med skrulokk) er utmerket til å f.eks fryse ned syltetøy.
Jeg prøver å unngå plast, som best jeg kan, hver eneste gang jeg handler matvarer. Selv om det jammen meg ikke er det letteste. Det aller meste vi får kjøpt i butikken er pakket inn i plast. Og skulle jeg i tillegg ha brukt disse tynne, små plastposene vi får i butikken til å frakte med oss frukt og grønnsaker i -i stedet for tøyposene mine. -Og med all den plasten som alle matvarer kommer pakket inn i. -Og med alle handleposene jeg hadde måttet bruke i stedet for tøynett, hadde jeg kastet så mye mer søppel (sortert plast) enn det jeg gjør nå i dag. Og jeg jobber hardt for å kaste mye mindre. Men altså, det er ikke lett når det er så vanskelig å unngå å kjøpe mat som ikke er pakket inn i plast.
Du trenger ikke fancy utstyr for å dyrke grønnsaker!
Men det viktigste, synes jeg, dèt er å støtte den norske bonden. Å kjøpe Norsk mat overgår å ikke kjøpe mat pakket inn i plast. Står valget mellom f.eks potet, salat eller tomat i løsvekt fra et annet land, og norske poteter, salat eller tomat i plast, er valget enkelt. Da velger jeg norsk!
Vi akkumulerer så sinnsykt mye søppel. Vi har et kjøp og kast samfunn uten like. Å bevisst ta andre valg i hverdagen som gjør at vi kaster mindre, tror jeg er viktig for natur og miljø. Å velge vekk plast, der vi kan, er bra.
Akkurat nå er jeg inne i en tid med heftig matauk. Jeg jobber på for å kunne være så selvberget med det jeg kan være selvberget med. Og bær dèt er en forholdsvis grei matgruppe å bli selvberget på, i alle fall hvis man kommer seg ut og får plukket disse bærene.
Noe av det verste jeg vet er byer. Jeg liker ikke betong, mur, stein og asfalt. Eller, stein dèt liker jeg. Som i naturlig stein, i fjell og berg. Jeg liker ikke byer, jeg liker ikke mange mennesker samlet på ett sted. Jeg liker ikke bråket, for det er mye bråk i en by. Jeg liker ikke lydene, støyen, eller alle lysene. Mye blinkende lys, og lys i mange farger gir meg migrene. Jeg kan ikke si at jeg akkurat er fan av lukten en by har heller. Det lukter støv, eksos og asfalt. Det er ofte en tett blanding av lukter også, som blir overveldende og kvalmende. All mulig slags mat mikset sammen med parfyme og hårspay.
Byer gjør meg sliten og tappet for energi. Jeg liker naturen, roen og stillheten. Jeg liker å kunne se nattehimmelen uten noe som helst lys. Jeg liker å kunne sitte helt stille å kun høre vinden, ingenting annet. Kanskje borsett fra en humle som summer forbi, noen fugler og en foss i det fjerne. Nei, jeg er så absolutt ikke ei byjente. Jeg foretrekker livet på landet, langt inn i natur, skog og fjell.
Det er butikken der du handler som bestemmer hvilke varer som skal selges i akkurat den butikken OG hva disse varene skal koste. De varene som butikken tar inn for salg, bestemmes ut fra hva som blir solgt, altså; hva du og jeg kjøper. Og prisen, den bestemmes ut fra hva folk flest er villige til å betale. Den makten du og jeg har når vi kjøper noe er veldig mye større enn vi kanskje tror!
Den norske selvforsyningsgraden ligger i underkant av 50 prosent. Vi importerer ca. halvparten av all maten vi spiser! Bare 3 prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark. Det finnes 12,5 millioner dekar ubenyttede dyrkbare arealer, her i vårt langstrakte land. De siste 50 årene har 75 prosent av alle norske gårder lagt ned driften. I 2022 var det 37 682 aktive gårdsbruk i Norge, dette er en nedgang på hele 15,9 prosent fra ti år før. I snitt legges det ned to gårdsbruk hver dag. Fortsetter denne trenden vil vi om ikke mange år ikke finne Norsk mat i butikkhyllene lengre.
Hvis vi bare vil, kan vi i Norge bedre selvforsyningsgraden vår. Men da må det Norske folk ønske å kjøpe Norsk mat. Og dette begynner med hva du og jeg velger å kjøpe i butikken. Vi har altså ganske stor makt. På tide å bruke den.
Jeg må seriøst slutte å sammenligne meg med alle andre. Det er ikke første gang jeg gjør dèt, og helt klart ikke siste gangen heller. For det er så absolutt ingenting som står på meg! Jeg har plukket dobbelt så mye bær nå, allerede i år, i forhold til andre år.
Og da jeg i går, etter å ha forsømt gulrøttene en tid, endelig fikk luket og stelt med dem. Og jeg så hvor utrolig bra gulrøttene mine gjør det, der under alt ugresset, da fikk jeg et sting av dårlig samvittighet. På et merkelig vis(?) fikk jeg litt dårlig samvittighet ovenfor all den maten jeg har voksende rundt meg. Fordi jeg ikke setter mer pris på det jeg har.
Ser du gulrot-toppene nå?
Jeg er utrolig heldig, som har et matfat rett utenfor døra. Jeg har jobbet litt også for at det matfatet skal være der, og da er det kanskje på tide å sett pris på det jeg har. Sette pris på det naturen kan gi oss. I stedet for å være misunnelig på andre som får det (bare litt) før jeg gjør det.
Vindturbiner må (logisk nok) stå på steder der det er mye vind, og i skogssammenheng betyr dette på høydedrag og topper. For hver vindturbin som blir satt opp, må det bygges en vei dit.
Veiene som bygges fram til vindturbinene deler opp naturen, og deler da også opp leveområdene til alle naturens ville dyr inn i mindre biter. Dette gjør at det blir mindre utveksling mellom populasjonene av en art, som igjen gir mindre robuste arter.
Mangfold gir motstandsdyktig natur, det samme gjør store områder med sammenhengende natur.
Jo større vindturbinene er, desto rettere og større må veien dit være, for å kunne frakte de store rotorbladene. Veiutbygging står for 10 prosent av nedbyggingen av natur her i Norge. Motorveier, skogbilveier og hyttetrafikk, og infrastruktur som kreves for å plassere vindturbiner i terrenget -bidrar alle til denne utregningen.
En verden med bare elbiler, er dèt også det samme som en verden uten skog, og utgravinger i alt av land (og hav)?
Jeg kjører dieselbil. Jeg kommer ikke til å kjøpe ny bil, eller elbil heller. Ikke før min bil slutter å virke, helt til den har sett sine beste dager og ikke kan repareres mer. Jeg tror ikke løsningen er at alle skal bytte til elektrisk bil, jeg tror på å bevare og ta vare på det vi allerede har. Vi bruker av jordens ressurser, og ødelegger natur, når vi må lage noe nytt.
Siden jeg kjører bil på fossilt drivstoff tenker jeg såklart på utslippet fra eksosen og hva dette gjør med miljøet. Derfor kjører jeg bil bare når jeg MÅ. Jeg kjører aldri småturer, jeg kjører aldri bare for å kjøre. Mangler jeg noe til en middag, stikker jeg ikke på butikken for å handle en ting, da greier jeg meg uten eller lager noe annet. Kommer det en pakke i posten, drar jeg ikke rett bort for å hente den, jeg venter til jeg har andre ærend jeg må gjøre. Jeg samler opp, for å kjøre minst mulig.
Og jo flere som har elbil, jo mer strøm er vi avhengig av. Og da må vi ha mer strøm.
