“Dette er den beste -og meste spennende boken jeg har lest”. Dèt har jeg sagt helt siden jeg leste boken Utmarker. Som er første boken i en serie på fem, om Sam Berger, Molly Blom og Desiré “Deer” Rosenkvist. Og jeg sier det igjen, nå, etter å ha lest ferdig bok fire; Friheten. Dette er den beste -og meste spennende boken jeg har lest!

Og hadde det ikke vært for en god venninne, som “dumpet” Utmarker ned i fanget på meg, helt tilfeldig. Hadde jeg aldri funnet verken lesegleden, for den har det ikke vært mye av -eller Arne Dahls sylskarp penn og herlige fortellerstemmen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Les mine tidligere bokanmeldelser her:
* Utmarker
* Innland
* Åpen sjø

Bok: Friheten

Skrevet av: Arne Dahl, som er et pseudonym for Jan Arnald

Oversatt til Norsk av: Einar Blomgren

Utgitt: 2020

Forlag: Cappelen Damm

Emnekategori: Krim

Obs! Obs! Hvis du ikke har lest Utmarker, Innland og Åpen sjø kan det komme noen spoilere her når du leser vider.

Sam Berger hadde pusset opp båthuset og startet firmaet Båthuset Security AB. Privatetterforsker, men kanskje aller mest drev han med forsikringssvindel. Men livet smilte ikke. Han følte mest at han svevde i et mer lufttomt rom enn noensinne. Molly Blom hadde dratt, med deres ufødte barn. Sam Berger visste ikke hvor hun var. Det eneste han hadde var ordene hennes: “…jeg kan ikke. Jeg trenger fred og ro. Ettertanke, stillhet.”

Helt på randen er det Desiré “Deer” Rosenkvist som, bokstavelig talt, drar Sam Berger opp av doskåla og tipser han om psykologen Rita Ohlèn.
Møtene med denne kvinnen setter igang en tikkende klokke. En nedtelling. For å finne den savnede Nadja. Og for å finne Molly Blom. Men det avdekker også dystre hemmeligheter fra fortiden. Narkotika, trafficking, prostitusjon, og penger.
Og hva er egentlig Friheten, med stor F? At det er et sted der det har skjedd mye vondt og forferdelig dèt er sikkert. For Friheten er et sted ingen vil snakke om. Ingen vil tilbake til. Og alle har mareritt om. Selv Molly Blom har mareritt.

“Alle lyder han hørte, var hans egne. Den umiskjennelige duften av sommernatt var det eneste som fantes i denne ødsligheten. Han listet seg forsiktig gjennom treklyngen mens han speidet etter overvåkningskameraer, men så ingen. Det fantes ingenting å se. Natten dekket alt.”

Friheten hadde et litt annet driv ved seg enn de tre første bøkene, synes jeg. Kanskje var det fordi alle kapitlene var mye kortere enn vanlig. Kanskje var det nedtellingen. Ikke er jeg helt sikker. Men det var uhyre vanskelig å legge fra seg boken, og siden kapitlene var såpass korte tenkte jeg alltid: “Bare ett kapittel til”. Og så ble det et til og et til.
Men det mest -skal jeg kalle det irriterende(?) -med hele boken, var slutten. Fordi den endte ikke. Man ble liksom hengende midt i spenningen og gispe etter luft. Takk og pris har jeg allerede neste bok liggende og vente på meg. Så da er det bare å “kaste seg over” Isløsning!

Vi sitter langs veggen i hver vår stol. På rekke, oppstilt, utstilt, på geledd. Legekontorets venterom.
Rent, sterilt, hvitt. Et bilde av en solnedgang på veggen.
En slik merkelig stillhet. De som prater, hvisker. Stikker hodene sammen. Nesten sånn at det ikke er lov, å snakke. Radioen står på i et hjørne, på lavest mulig volum. Hører så vidt hva radioverten sier.

En ny kommer inn. Alle kikker opp. Hvor skal han sitte? En ledig stol mellom to andre, èn ledig helt innerst ved veggen. Han blir stående. Alle ser ned igjen. Noen med nesa i mobilen. En piller på jakken sin. En annen stirrer på en flekk i gulvet.

Døra inn mot legenes kontor går opp. En med hvit frakk står i døra. Hvem sin tur er det? Navn blir ropt opp. Èn går inn. Alle ser ned igjen. Tiden tikker. Uten klokke på veggen. I det sterile. I det hvite.

Noen hoster. Andre snufser. Noen klør. Døra inn til legenes kontor går opp. En annen med hvit frakk. Luften er stille, hvem får komme inn denne gangen?

Vi sitter på rekke, oppstilt, utstilt, på geledd.
Når får jeg reise meg og gå inn? Som i et vakum sitter vi der, ved siden av hverandre, men helt alene. Likevel sammen, i det stille. Ser mot døra. Venter. Legekontorets venterom.

Jeg fikk boken Utmarker av ei god venninne, og ble hekta. Men ikke visste jeg at Utmarker skulle være første bok i en krimserie på 5 bøker. Heldigvis kom min gode venninne meg til unnsetning og bestilte hele bokserien til meg på Finn.no.

Du kan lese mine tidligere bokanmeldelser her:
* Utmarker
* Innland

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra de første ordene ble jeg på nytt sugd inn i den fantastiske fortellerstemmen og historien til Arne Dahl om Sam Berger, Molly Blom og Desiré “Deer” Rosenkvist. Hver setning er så levende, så beskrivende at det av og til føles ut som jeg er der. Til stedet.

Bok: Åpen Sjø

Skrevet av: Arne Dahl, som er et pseudonym for Jan Arnald

Oversatt til Norsk av: Einar Blomgren

Utgitt: 2019

Forlag: Cappelen Damm

Emnekategori: Krim

Obs! Obs! Hvis du ikke har lest Utmarker og Innland kan det komme noen spoilere her når du leser vider.

Molly Blom ligger i koma. Sam Berger har blitt Sveriges mest ettersøkte mann, for et mord han slett ikke har gjort. Og nå skal han samarbeide med Säpo, med August Steen. Hvordan skal det gå? Har han noe valg, men hvem kan han stole på?

Sam Berger og Säpo jager muldvarpen Carsten Boylan. Og Carsten jager kanskje Sam også. Hvor kan Sam Berger være trygg, men samtidig hjelpe Säpo å finne Carsten? Forhindra han i å nå Ali Pachachi, redde ungjenta Aisha og kanskje stoppe en trussel om terror.

“Han var framme. Havet kunne ikke sees nedenfor klippekamen, enkelte steder med gjenskinn av lys var det eneste som skilte havet fra himmelens store mørke. Mens han gled nedover klippen, fornemmet han en forandring i luften, en fortetting. Noe var i emning. Et uvær samlet seg et sted over det åpne havet, det føltes plutselig så tydelig.”

På en øy i den Svenske skjærgården ligger et safe house. Her rigger Sam Berger seg til. Med PC og trygg internettilkobling, en tusjtavle, en solid bunke kontanter og en mobiltelefon. En kompakt båt med svær påhengsmotor og dykkerutstyr -er Berger klar for jobben, hva den enn måtte innebære.

Bli med inn i krimverdenen til Arne Dahl. Fordyp deg i bier, Gibraltarklippen, Andalusian girls, Landsortsddjupet, leiemordere, advokater og sylskarpt detektivarbeid -skrevet med en like sylskarp penn som holder deg våken og driven etter mer.

Alle drømmene mine forsvant ut av vinduet. Som en fugl, sluppet fri fra et bur, fløy drømmene ut med vinden. Nå vet jeg ikke lenger hvor drømmene har blitt av, hvor vinden har ført dem.

Skal jeg løpe etter dem. Skal jeg jage drømmene ned veiene, over åkrene, gjennom skogene, over fjellene, ned til vannet. Skal jeg prøve å finne dem igjen? Kan jeg gjenbruke de gamle. Eller må jeg skape helt nye drømmer?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men hva er mine drømmer, bare mine. Og hva er foreldrene mine sine. Besteforeldrene, tantene og onklene. Eksene. Hva var lærerne på skolen sine drømmer for meg. Arbeidslederne og sjefene. Hva er vennenne mine sine drømmer for meg. Og nabokona som kikker ut av vinduet, de som prater sammen på butikken -på legekontorets venterom og i gata. Hva er samfunnet sine drømmer for meg?

Alle drømmene mine forsvant ut av vinduet. Som en fri fugl fløy de av sted, tatt av vinden. Skal jeg jage etter dem. Prøve å fange dem igjen, eller må jeg skape nye. Men hvor finner jeg nye drømmer?
Kan jeg finne det jeg drømmer om på månen, i stjernene, på himmelen, i regnbuen? Kanskje kan jeg finne de i bøker, TV-programmer og i sosiale media. Kan internett fortelle meg hva jeg drømmer om. Google vet jo så mye. Eller, kan de ligge et sted, dypt i meg selv?

Det er det letteste, og det vanskeligste, å skulle finne ut av noe. Alene, bare meg. Finne hva jeg drømmer om. Slike drømmer jeg kan oppnå, og leve ut. Slike drømmer som vil bli, og ikke flyr av sted.

Plutselig var høsten der. Han hadde banket på døra en god stund. Men ingen hadde ville slippe han inn. Ingen ville gi slipp på de varme dagene. På solen. På lyset. På blomstene. Fuglesangen. På gresset og de grønne trærne.
Ingen hadde vært klar for tykkere jakker, varmere sko og pannebånd. Alle hadde bare nytet. Vært ute. Solet seg. Grillet. Gått i shorts, t-skjorte og crocs.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingen så han helt komme. Han hadde ålet seg inn, sånn i hemmelighet. Høsten. Han hadde tatt bakveien helt uforventet. Og èn dag, så var han der. Innenfor.

Plutselig en dag hadde han kommet med den sure vinden. De mørke skyene og regnet som ikke ville gi seg med det første. Han hadde farget trærne i et fargespekter selv regnbuen ble misunnelig på, så sterkt, så vakkert. Grønt, gult, rødt, brunt, oransje, til og med litt rosa.
Friskheten i luften. De første frostnettene. Rim på bakken. Og tåka.

Høsten hadde banket på lenge. Og nå var han her på ordentlig. Et lite hvisk om vinter. Men dèt tar vi senere. Nå vil jeg nyte høsten, for nå har du kommet. Nå er du her. Jeg ser deg. Og jeg tror jeg liker deg, litt.

Jeg tror ikke det kunne passet bedre for kropp, sinn og ånd å bli uten internett. Ingen Wifi og ingen smarttelefon med mobilnett. Kun en dumbphone med sms og gode venner på den andre siden av røret.

Jeg har flyttet. Og det å flytte er så endelig. Det er så fast, så bestemt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har endt et kapittel i livet. Et stor kapittel, som har vart i over 24 år. Nå er jeg alene.
Selv om jeg selvsagt ikke er helt alene. Jeg har et fantastisk nettverk med familie og venner. Jeg har fått den beste hjemkomsten.

Men kropp og sinn er helt utkjørt. Jeg som hele livet har måtte porsjonere energi, har i det siste gått på det laveste giret noen sinne. Å dusje er slitsomt. Å lage mat er slitsomt. Å gå tur med hunden er slitsomt. Å handle på butikken, og å være sammen med mennesker over lengre tid, er helt utmattende.
Jeg synes friluftsheidi beskriver det så ufattelig bra i dette innlegget hennes: Når du ser meg.

Men den intense kvalmen og svimmelheten jeg har gått med det meste av 2025 har begynt å dabbe av. Nå har jeg flest dager der jeg ikke må ta smertestillende mot hodepine og vonde -og stive muskler.

Nå må jeg finne, aller mest noe i meg selv, som kan “fylle på” igjen, og gå tilbake til “normal” porsjonering av energi.

Jeg vender stadig tilbake til spøkelseslandet. Jeg kommer meg liksom ikke helt vekk derfra. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det helt. Det er nok et sted jeg, dessverre, vil vende tilbake til igjen og igjen, mange ganger. Resten av livet. Poenget er nok å ikke bli værende der. Å ikke bli fast.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skjønner du ikke helt hva jeg snakker om, når jeg refererer til et spøkelsesland? Ta en nærmere titt på DETTE innlegget så forstår du litt mer.

Dagene er tøffe. Energien er lav. Selvtilliten svinger like mye som en gynge. Hva kunne jeg gjort annerledes? Er jeg ikke nok, var jeg aldri nok? Har jeg ikke gitt nok, sett nok, sagt nok, vært nok?

Men nå er jeg her. Uten mulighet til å kunne endre på noe som helst, av hva som har skjedd. Jeg kan bare endre på denne dagen, og i morgen og neste uke. Jeg vet det. På samme måte som at jeg ikke kan være fast i et “spøkelsesland”.

Det er bare vanskelig. Tankene har vansker med å gi slipp. Hodepinen vil ikke gi helt slipp. Kvalmen gir ikke helt slipp. Energien er fortsatt lav. Og selvtilliten kommer sikkert til å fortsette å svinge like mye som en gynge.

Men jeg prøver. Jeg tar et steg av gangen. Fremover. Selv om det av og til er litt sånn; et steg frem og to tilbake.

En stein som ligger i naturen endrer fasong og form. Med tidens tann. Med vind og sand og regn og vann og is og snø. Så endrer altså en stein ganske mye på seg. Liten eller stor -formen på steinen er ikke den samme i dag som i fjor, for 10 år siden, for 50 år siden, for 100 år siden.

Og kan en stein endre fasong og form, sier det seg selv, hvor lett det er at vi mennesker også gjør det. Ikke på samme måten som steinen selvsagt. Og på kortere tid, fordi vi mennesker er jo ikke her på jorda like lenge som en stein. Men vi endrer oss mye på den korte tiden vi er her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ikke den samme i dag som for 20 år siden. Jeg er ikke den samme som for 10 år siden. Jeg er ikke den samme i dag som i fjor. Jeg er ikke en gang den samme i dag, som i går. For på den tiden har det skjedd så utrolig mye. Hver eneste dag lærer jeg nye ting. Jeg utvikler meg, jeg vokser og formes av det som skjer meg. Jeg påvirkes av det som skjer i livet mitt. Men også av det som skjer i andre sine liv. Og det som skjer i verden.

Vi kan selvsagt ikke sammenligne et menneske med en stein. Selv om vi på en måte også kan det. Vi kan si at noen er harde som stein eller kald som en stein. Steinansikt, uttrykksløs eller ikke viser følelsene utad. Men vi kan også sammenligne det med å være sterk og stabil. Det kan symbolisere styrke, å være robust og tåler motstand og vanskelige tider godt.

Uansett så tror jeg at en stein kan lære oss noe. Når en stein er i stand til å endre seg, så beviser det at vi mennesker også kan det.

Dette er et Fableri, en fortelling, skrevet med ord gitt av Mettejosteinsdatter  (fra DETTE innlegget). Ordene er uthevet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gjennom vinduet kan jeg se at skodda henger tungt nedover fjellsidene. Nattens regn har stilnet i morgentimene, og kanskje vil skodda gi tapt for sola, hvis dagen tillater det. Jeg lar den vakre utsikten feste seg på netthinnen som et maleri, mens jeg drar gardinene helt til side og slipper lyset inn i rommet. Det er bare å opp og hoppe, en ny dag venter.

I speilet på badet ser jeg på meg selv, “god morgen til deg” sier jeg og prøver å gi meg selv et smil. Vasker ansiktet, grer håret, pusser tenner. Tar klærne på. Tenker at det er kun meg selv som kan bruke malepenselen til å farge dagen min akkurat slik jeg vil. Min malepensel, mine farger. Min dag.

På kjøkkenet fylles luften av nytraktet kaffe og rundstykker. “Dette er farlige greier” smiler jeg, mens jeg nyter maten bit for bit. Den varme kaffen slurk etter slurk.

Skodda har snart lettet, og ser jeg godt etter kan jeg ane blå himmel. Det vokser seg til, også denne dagen. “Men jeg trenger ikke å vanne plantene i dag, det er i alle fall sikkert.” Det blomstrer fortsatt fint der ute, selv om sommeren er på hell og høsten har banket på døren. Og om ikke lenge vil landskapet være dekket av de vakreste farger.

“Skal du ut å gå“? Spør jeg meg selv. Og svarer med å finne frem tursko og allværsjakke. Står først litt ute på trammen og bare trekker inn luften, og alle duftene. Kjenner at høstlufta så absolutt kiler litt i nesehårene.

Ned den vante stien. Inn i den fortrolige skogen. Det er akkurat som vi er gamle bekjente disse trærne og jeg. Så treffer jeg noen på veien. Smiler og sier hei. Og da farer det gjennom meg; “pass deg for ulven“. Ikke i frykten for å møte på ulv. Men i frykt for frykten. En ulv i fåreklær. Hva folk vil si. Hva noen folk tenker. Men jeg prøver å riste det av meg. Og minnes at ulven også kan symbolisere en frigjøring fra frykt -og et begrenset syn på seg selv og verden.

Tur ute i skog og natur gjør godt. Tankene får luftet seg, sammen med kropp og bevegelse. Været holdt og solen tittet også frem fra skyene. En fin tur, og snart kunne jeg se hjem. Men, hva i alle dager. Der i gårdsplassen stod det en kjent bil. En god venninne hadde vært i nærheten og stakk innom en tur.

Da ble det mer kaffe. Litt å bite i. En god prat. Og en hel del latter. Og vips var dagen fullkommen. Min malepensel. Mine farger. Min dag.

Puddelen vil på tur
ville gå i takt, ville få litt fart, ville løpe på jakt.

I kveldssol, i augustvarme
ville knase i grus, ville jage en pus, ville fange en mus.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Puddelen besøkte en venn
ville hoppe over en mur, ville være litt lur, ville gå på bytur.

Kjenne pelsen bølge
og ville få et råd, ville unngå bråk, ville kjenne på håp.

Lysende fremtid
ville sitte i en krok, ville lese en bok, ville bli litt klok.

Puddelen lengtet hjem
ville ligge på fleece, ville lukte tåfis, ville sende et glis.

Spise stekte, grønne tomater
Ville vente på apport, ville få det gjort, ville svelge de fort.

Se på matmor vanne blomster og tomatplanter
ville ligge tett ved, ville følge godt med, ville kjenne på fred.

Puddelen synes livet er godt
Vil være hyggelig, vil føle seg ustoppelig, vil forbli lykkelig.

Takk til Irene og Pensjonistgunna for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet.