En tidlig, tidlig morgen lå puddelen Latte ved verandadøren og sov. Han hadde tatt med seg pleddet sitt og bamsen sin, og lagt seg godt til rette med snuten inntil glasset. Den dagen hadde Latte vært i sentrum med matmor, fått pelsen sin klippet og følte seg rett så ny og fresh. De hadde gått på cafè, og Latte hadde spist både baguette, chiapudding og litt krem. Etterpå hadde de gått en koselig tur langs veien, der han fikk sniffet og snuset og hilst pent på et par andre hundevenner.
Med ett våknet Latte med skraping mot ruten. Han åpnet trøtt øynene og så forundret en spiss snute. Rustrød pels, litt hvit, litt svart. Og oransje store øyne. Var det en hund? En pjuskete, litt mager hund?
– Hvem er du for en? sa Latte. Har du gått deg vill? – Har du mat her? svarte den rustrøde. – Mat? Latte ble forvirret. Får du ikke mat hjemme?
Den rustrøde kunne fortelle at han hadde gått flere dager uten mat. Han var ikke så god til å jakte som de andre, og hadde ikke greid å få tak i en eneste fugl eller mus. Og de få insektene hadde ikke mettet magen fra å murre.
– Jakte? Må du jakte for å spise? Latte måtte sette seg opp, og ristet nattesøvnen av seg. Han var våken nå, det var sikkert. Dette var ingen drøm.
Han med den spisse snuten og den hvite flekken på halen kunne fortelle at familien hans alltid hadde bodd i skogene rett der borte. Men at menneskene hadde bygget og bygget, hus og veier, og enda flere hus. Og nå var det ikke mye igjen av skogen. Og med skogen forsvant også smågnagerne og fuglene.
– Men hva med matmoren din? Latte forstod det ikke. Kan dere ikke dra på cafè da? – Jeg er da ingen hund! sa den andre, nesten litt fornærmet. Jeg er en rev. Latte måtte legge seg ned igjen. Dette ble for mye. – Jeg bor i hi, under bakken. Jeg bor i skogen, under trær og steiner, der trives jeg. – Har du ikke en kurv, pledd eller kosebamser? Godbiter og tyggebein? Reven ristet på hodet. – Hva skal jeg med det? Jeg har deilig gress og mose. Lyng og blomstertuer. Jeg skulle bare hatt litt mat.
Da kom lyset på i gangen, og Latte registrerte matmor komme tassende i tøflene sine. – Er alt bra lille venn? hørte han henne rope før han kunne se henne. Reven snudde på flekken og var på vei vekk inn i skyggene. – Søppelbøtten! ropte Latte etter han. Den med det grønne lokket. Vi sorterer matavfallet!
I en mørk kjeller. Et lite krypinn helt uten vinduer. Med kun en smal stripe av lys, fra en lampe på en skrivepult. Lå det en fjær. En svart fjær. Og akkurat denne fjæren hadde kommet fra en ravn.
Siden den ikke lenger kunne fly, lengtet den nå etter å skrive. Fabler om elver som slynget seg mellom trær og myr, steiner og fjell. Dype, tette skoger, og åpne sletter fulle av blomster og insekter. Om de skjulte stiene. De krystallklare bekkene og små skogstjern dekket med tåke en tidlig morgen.
Fra vingespissen til en ravn kan man se mye. Høyt oppe i luften, og langt nede på bakken. Man kommer seg steder mange aldri får se. Verden blir stor og åpen. Og man kjenne solen varme. Regnet piske. Og å gli i vinden. Oppdriften, neddriften og suget.
Det var noe helt annet å ligge i denne kjelleren. Tett, mørk og dyster. Men selvsagt med sin helt egen mystikk. Menneskebarnet som hadde plukket den opp fra gresset, hadde lagt den her. På en skrivepult sammen med tørkede blomster, steiner og skjell. Et menneskets små skatter.
Tenk den som kunne skrive. Berettelser som fra en annen verden. Som andre kan lese. Drømme seg vekk i. Om mystikk og magi. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Gi inspirasjon og en følelse av lykke. Den som kunne…
Alle gode fortellinger starter med det var en gang, derfor må denne også gjøre nettopp det. Det var en gang, grønne enger så langt øyet kan se. Helt til øyet møter fjell. Lukk øynene og du kan høre gresset bølge seg i vinden. Høre det suse. Visle, nesten så det hveser. Og lytter du nøye etter kan du høre vinden ule mellom fjellene. Som et sug, fra fjell til fjell, fjell mot fjell. Du kan føle gresset mot huden. Kile leggene og knærne. Fingertuppene som kjenner det høye gresset i det du går gjennom det. Åpne øynene nå, så du ikke faller!
Den grønne enga varer ikke evig, selv om du kan gå og gå og det føles sånn. For på enga finnes også blomster. Den rene blomsterflor. Hvis du bare ser etter kan øyet oppdage både prestekrage og løvetann, georginer og solhatt. Hvis du virkelig ser kan du se hundrevis av blomster. Og kjenner du godt etter kan du lukte dem også. En søtlig og mild lukt. Behagelig blanding av honning, sitron og anis. Kanskje vil du plukke noen, og ta med deg hjem?
Så oppdager du flere som plukker, masse grønt gress og løvetann. Ei ku og kalven hennes står der borte og beiter. Koser seg med det frodige gresset. Nyter sommerdagen. Takknemlig for vinden, som holder fluene unna. Takknemlig for sola, som varmer. Du lar dyrene være i fred. Passerer stille forbi. Med en blomsterbukett i hånda.
Lengre fremme kan du skimte en gammel løe. Det er nok ikke der kua og kalven hennes finner ly under tak nå i disse dager. Forfallen og tatt av tidens tann. Veggene rast sammen og taket borte, sikkert falt til bunnen. Men en gang i tiden var den nok et perfekt sted for å lagre høy. Du tar en hvil, før du går videre. Takker for sommeren, i det du skimter snø på toppen av fjellet.
Da hører du det. Bølgene som slår inn mot land. Kjenner den svake lukten av salt, og tang. Der hvor fjellene går ned i havet. Skimter du fjorden. Og du vet at du er fremme. Du har nådd målet for turen. Lykkelig, og ydmyk for norsk natur!
Det var tidlig vår og håpet om varmere dager lå i luften. Under det siste laget med snø. Under visne blader. Dødt gress fra i fjor og jord, ventet et lite frø. Det lille frøet var utålmodig, lengtet etter å stige opp av bakken. Men bakken var kald og telen hadde ikke sluppet taket. Hele jorden ventet på en ny start etter en lang og kald vinter. Og det lille frøet ville ikke vente mer. Det hadde ligget der, helt stille, helt siden i fjor. Da det hadde blitt spredt med vinden. Landet akkurat her, og nå ville det ikke være stille mer.
Så det begynte å presse seg opp, opp, oppover. Som en oppadgående spiral med positive tanker presset frøet seg forbi røtter, jord og sand. Og steg opp, til overflaten. Men overflaten var slett ikke slik det hadde sett for seg. Det hadde sett for seg grønt gress, og mange blomster. Akkurat slike blomster som dèt. Gule. Og andre, hvite, blå, og kanskje lilla og rosa. Akkurat slike farger som vinden hadde hvisket om, den dagen i fjor. Det frøet så der det hadde steget opp, var langt fra hva fantasien til det hadde fått. Det var grått. Det var steiner så langt det gule “øyet” kunne se.
Selv om solen varmet ned på det lille frøet, som nå hadde strakt seg til å bli en liten gul blomst, følte den seg kald. Og alene. Da solen gikk bak en sky bøyde den det lille hodet sitt ned og snufset mot steinene den hadde vokst opp fra. Livet ble slett ikke slik den lille gule blomsten hadde sett for seg. Kanskje hvis den hadde hatt en drømmefanger denne vinteren, mens den drømte om blomster i alle regnbuens farger der sammen med den i det grønne gresset, ville livet sett annerledes ut nå?
I fortvilelsen, følte den lille gule blomsten med ett vingeslag. Løftet det gule hodet sitt opp for å se. I det en sommerfugl plasserte alle de seks beina sine på den. – Ikke vær lei deg! sa sommerfuglen. Jeg tror jeg ble født litt for tidlig. Og du er den første blomsten jeg har sett. Jeg er så utrolig glad for å se deg. Du er ikke alene! Sommerfuglen drakk nektar av den lille gule blomsten, og ble fylt med masse deilig energi, klar for å fly videre.
– Kan du. sa blomsten til sommerfuglen. Kan du bære med deg litt pollen fra meg, og spre frøene på en stor grønn blomstereng. Slik at dè frøene kan vokse der, neste år? Sommerfuglen tittet ned en stund på den lille gule blomsten, før den svarte. – Jeg vil gjerne spre litt av ditt pollen, men jeg vil spre frøene over all grus og sand jeg kan finne, slik at det neste år også vil finnes gule, kreative flekker overalt blant det grå. Akkurat slik du er; en fargeflekk! Før blomsten rakk å svare, hadde sommerfuglen fløyet av sted.
Dette ga den lille gule blomsten mot til å blomstre, akkurat der den hadde sine røtter. Og den skinte med sola, hver dag. Helt til det en dag, med små skritt, nærmet seg en liten tass. Og moren hans. – Se mamma! sa gutten, og pekte. Årets først hestehov. SE, så fin den er!
Tusen takk til Pensjonistgunna og Frodith for stikkord (fra dette innlegget) og inspirasjonen som skulle til for å skrive denne fortellingen. Jeg gjør dette gjerne igjen!
