Hvordan skriver jeg egentlig disse fableriene mine? Jeg fikk en kommentar i går som gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle dette på bloggen; Jeg har ingen “baktanker” før jeg skriver et fableri. Det er ikke sånn; nå skal jeg formidle dette, eller nå vil jeg at du som leser skal tenke eller føle sånn eller slik. Nei, det er nemlig sånn at jeg making it up as I go! Historien blir til mens jeg skriver. Så, når jeg setter meg ned for å bruke ordene jeg har fått av deg, så vet jeg ikke, helt sikkert, før jeg har skrevet ferdig -hva historien faktisk kommer til å handle om.
Det første jeg gjør er å samle alle stikkordene jeg har fått. Som i en sjekkliste. Jeg leser ordene mange ganger, om igjen og om igjen. Så legger jeg de fra meg og fortsetter dagen min. Jeg går liksom rundt og “sutter” litt på ordene.
Ta det nyeste fableriet for eksempel; En full klegg i bikini. Der hadde jeg fått mange “vanlige” ord som liksom hører med i sommervarmen. Blant annet parasoll, isbiter, latter, håndkle, reker, vann og kos. Skal jeg skrive om dèt, da blir det jo ikke noe fabel. Og det må jo bli et fableri av det.
Den kvelden ble jeg liggende og tenke på hvem “andre” er det egentlig som har “ferie” nå og koser seg? En fabel inneholder ofte en fortelling der dyr får menneskelige egenskaper og opptrer som om de har menneskelig intelligens og følelser. Hvilke dyr kan jeg “putte inn” og fortelle noe gøy og spennende om?
Jeg sovnet, og dagen etter satt jeg i skyggen og slappet av, da jeg plutselig så en humle i vannskålen til hunden min. Jeg “reddet” den opp på en blomst og la den i sola, og litt senere fløy den av sted “frisk og fin”. Og da “datt det ned” i hjernen min. En humle kunne jo bruke bikini. Da tok jeg frem stikkordene igjen, og så at jeg hadde klegg på sjekklisten min. Ja, da ble det dèt. Så hvorfor skulle plutselig en klegg krasjlande ned i vannet? Han var selvsagt(?) beruset.
Slik “ballet det på seg”. Og det er, om ikke nøyaktig, sånn alle fableriene mine blir til. Helt uten baktanker altså. Og helt uten at du som leser må føle -eller mene noe spesielt. Det kommer liksom etterpå, fra deg, fra nettopp det du opplever med det du leser!
Ja det er litt sånn… tanker som kommer langs med… noe du bare vil gi – ikke som noe annet enn det det er.
Ja, litt sånn… 🥰
Sånn er det når jeg skriver også, det blir sånn at man kommer i en slags “transe” eller “boble”, og så raser alle ordene rundt omkring, og så begynner man å se for seg ting etter hvert som man sitter der. Det er en veldig deilig følelse, å sitte sånn og skrive. 🙂 Jeg får litt egne tanker hvis jeg har fått eller har et bilde, noen egne tanker i utgangspunktet, og så får stikkord fra leserne og bildet og alt blander seg sammen, og så får det liv 🙂 Det er så gøy! Moro å høre hvordan du har det når du skriver også 🙂
Vi opplever det veldig likt da, “boble” er i alle fall veldig beskrivende! 😀 Og gøy er det så absolutt.
Så gøy å høre hvordan du går fram med fableriene. 😀 Jeg tenker at uansett hvordan prosessen er, så vil dine egne tanker, meninger og holdninger skinne gjennom. Det er jo helt naturlig og skjer automatisk og ubevisst siden det er DU som fabler og bruker dine erfaringer, kunnskap, fantasi og mye mere i prosessen. Takk for artig og tankevekkende lesing.
Det har du helt rett i. Jeg tror nok alle legger igjen litt av seg selv, i tekster -og egentlig det meste man gjør i livet egentlig. ❤️ Selv takk.