Det var en ny og vakker dag på søppeldynga. Sola skinte fra skyfri himmel og sendte sine stråler ned til alt skrapet som lå på bakken. Det var god stemning fra alle haugene. Det summet, raslet, knitret og lo. Men en epleskrott hadde forvirret seg inn dit fra matkomposten, og visste ikke riktig hvor han skulle gjøre av seg.

Han rullet seg først bort til en roseknopp som lå litt i utkanten for seg selv.
– Føler du deg også litt lost her? -spurte epleskrotten roseknoppen. Den så trist ut der den lå, tettpakket, rund og lubben.
– Nei da. Jeg er bare litt lei meg for at jeg aldri rakk å bli en ordentlig rose før jeg ble kastet. -sukket den tilbake.
– Men burde ikke du også være borte ved komposten, der jeg også burde ha vært?
– Menneskene er nok redde for at jeg har blitt sprøytet og inneholder plantevernmidler. Derfor kan jeg ikke bli til biogassproduksjon eller matjord, slik som deg. Rull videre nå. La meg være i fred! -roseknoppen vendte epleskrotten ryggen med et tungt og dypt sukk.

Epleskrotten følte seg ensom, og bestemte seg for å rulle bort til der all lyden kom fra. All summingen og latteren. Og jo nærmere han kom, jo snarere skjønte han at det var full fest der borte.
Et helt bøttekott hadde blitt kastet, og nå regjerte de søppeltoppen og stemningen helt og holdent. Epleskrotten lurte litt på om de kanskje hadde sniffet ett eller annet på veien bort, sterkt rengjøringsmiddel, eller noe.

Vaskebøtter, svaber, mopper, skurebørster, støvkluter og en stor blå bolle hadde laget seg et band. Og nå trommet de og tutet og raslet og spilte og sang. En fillete fillerye og noen halefjær hadde gitt seg med i spetakkelet og danset heftig rundt, som i en virvelvind.

– Unnskyld meg. -sa epleskrotten. Først litt for lavt. Stemmen hans ble overdøvet av alt bråket fra bandet som spilte.
Han rensket alle de fem kamrene i frøhuset sitt og sa på nytt, kanskje litt skarpere enn han hadde tenkt.
– Unnskyld meg!

Det ble brått helt helt stille. Vaskebøtter, svaber, mopper, skurebørster, støvkluter, den store blå bollen, den fillete filleryen og halefjærene. Alle hadde de stoppet opp, og glodde olmt på han.

Fillern, tenkte epleskrotten med seg selv. Det var da ikke sånn han hadde tenkt at det skulle gå. Nå følte han seg dum, forlegen og som en ordentlig partypooper.
Og det var nok akkurat slik bøtteballetten hadde opplevd han også. Han kunne tydelig høre at noen hvisket: “fjott”, en annen “skitsekk”.

– Har du en finurlig forklaring på hvorfor du kommer hit og roper? -det var den ene vaskebøtten som hadde tatt ordet. Den største og mørkeste, og mest hullete, av alle bøttene.
Men epleskrotten visste ikke hva han skulle si. Han ble bare stående der og glo dumt ut i luften.
Det var fortsatt tydelig at bøtteballetten hadde sniffet ett eller annet sterkt, de aller fleste var knisete og tullete. Og der inne fra mengden et sted hørte epleskrotten tulleord som “rompestomp” og “tissetrengt” og “skal jeg tørke opp etter deg”.

– Jeg tror ikke du passe inn her! -sa den hullete vaskebøtten.
Det tror ikke jeg heller at jeg gjør, tenkte epleskrotten med seg selv. Snudde rundt og rullet der i fra. Samtidig som spetakkelet startet på igjen med tromming, tuting, rasling og sang.

Epleskrotten visste ikke helt hva han skulle gjøre nå. Det var sørgelig å tenke på at han ikke kunne bli til biogass, liksom til noe viktig. Det neste viktige var jo å bli til jord. Så han begynte å se etter et sted han kunne legge seg ned for å la prosessen starte. I dèt det kom en ravn susende over stilken hans. Og stupte ned med nebbet åpent.
– Ta det med ro. Jeg skal gjøre noe viktig av deg! -sa ravnen. Og spiste han.

Tusen takk til Irene for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet.