Jeg har behov for å sette ord på noe jeg føler. Det jeg går gjennom akkurat nå. Det bygger seg opp med masse følelser, og hvis jeg ikke får ut noe av det, er jeg redd jeg skal sprekke. Så da prøver jeg, å gi følelsene et navn, en setning. En beskrivelse.

I over 24 år har jeg og mannen min bygget en vegg sammen. En mur. Den har vært jeg, og han. Noe vi har gjort sammen. Dag for dag. År for år. Det har vært en høy og stødig mur. En vegg å hvile seg mot. En støtte på tunge dager. Noe å henge fra seg ting på, godt som dårlig. Ly for været. Det har vært en vegg mot resten av verden, et trygt sted å gjemme seg bak. Denne veggen har vært grunnpilaren i livet mitt. Den har vært mitt alt.

Nå har veggen plutselig blitt revet. Og rundt meg, ved føttene mine, ligger fullt av mursteiner. Jeg må plukke opp bitene. Rydde opp. Og viktigst av alt, jeg må finne de bitene som bare er meg. Dèt er kanskje det største problemet. For hva er bare meg? Det er det jeg må finne ut av. Det er oppgaven min nå. Det er det jeg jobber med.