Noe av det verste jeg vet er byer. Jeg liker ikke betong, mur, stein og asfalt. Eller, stein dèt liker jeg. Som i naturlig stein, i fjell og berg. Jeg liker ikke byer, jeg liker ikke mange mennesker samlet på ett sted. Jeg liker ikke bråket, for det er mye bråk i en by. Jeg liker ikke lydene, støyen, eller alle lysene. Mye blinkende lys, og lys i mange farger gir meg migrene. Jeg kan ikke si at jeg akkurat er fan av lukten en by har heller. Det lukter støv, eksos og asfalt. Det er ofte en tett blanding av lukter også, som blir overveldende og kvalmende. All mulig slags mat mikset sammen med parfyme og hårspay.
Byer gjør meg sliten og tappet for energi. Jeg liker naturen, roen og stillheten. Jeg liker å kunne se nattehimmelen uten noe som helst lys. Jeg liker å kunne sitte helt stille å kun høre vinden, ingenting annet. Kanskje borsett fra en humle som summer forbi, noen fugler og en foss i det fjerne. Nei, jeg er så absolutt ikke ei byjente. Jeg foretrekker livet på landet, langt inn i natur, skog og fjell.
Det er butikken der du handler som bestemmer hvilke varer som skal selges i akkurat den butikken OG hva disse varene skal koste. De varene som butikken tar inn for salg, bestemmes ut fra hva som blir solgt, altså; hva du og jeg kjøper. Og prisen, den bestemmes ut fra hva folk flest er villige til å betale. Den makten du og jeg har når vi kjøper noe er veldig mye større enn vi kanskje tror!
Den norske selvforsyningsgraden ligger i underkant av 50 prosent. Vi importerer ca. halvparten av all maten vi spiser! Bare 3 prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark. Det finnes 12,5 millioner dekar ubenyttede dyrkbare arealer, her i vårt langstrakte land. De siste 50 årene har 75 prosent av alle norske gårder lagt ned driften. I 2022 var det 37 682 aktive gårdsbruk i Norge, dette er en nedgang på hele 15,9 prosent fra ti år før. I snitt legges det ned to gårdsbruk hver dag. Fortsetter denne trenden vil vi om ikke mange år ikke finne Norsk mat i butikkhyllene lengre.
Hvis vi bare vil, kan vi i Norge bedre selvforsyningsgraden vår. Men da må det Norske folk ønske å kjøpe Norsk mat. Og dette begynner med hva du og jeg velger å kjøpe i butikken. Vi har altså ganske stor makt. På tide å bruke den.
Jeg må seriøst slutte å sammenligne meg med alle andre. Det er ikke første gang jeg gjør dèt, og helt klart ikke siste gangen heller. For det er så absolutt ingenting som står på meg! Jeg har plukket dobbelt så mye bær nå, allerede i år, i forhold til andre år.
Husker du dette bildet? Kan du se gulrot-toppene?
Og da jeg i går, etter å ha forsømt gulrøttene en tid, endelig fikk luket og stelt med dem. Og jeg så hvor utrolig bra gulrøttene mine gjør det, der under alt ugresset, da fikk jeg et sting av dårlig samvittighet. På et merkelig vis(?) fikk jeg litt dårlig samvittighet ovenfor all den maten jeg har voksende rundt meg. Fordi jeg ikke setter mer pris på det jeg har.
Ser du gulrot-toppene nå?
Jeg er utrolig heldig, som har et matfat rett utenfor døra. Jeg har jobbet litt også for at det matfatet skal være der, og da er det kanskje på tide å sett pris på det jeg har. Sette pris på det naturen kan gi oss. I stedet for å være misunnelig på andre som får det (bare litt) før jeg gjør det.
Vindturbiner må (logisk nok) stå på steder der det er mye vind, og i skogssammenheng betyr dette på høydedrag og topper. For hver vindturbin som blir satt opp, må det bygges en vei dit.
Veiene som bygges fram til vindturbinene deler opp naturen, og deler da også opp leveområdene til alle naturens ville dyr inn i mindre biter. Dette gjør at det blir mindre utveksling mellom populasjonene av en art, som igjen gir mindre robuste arter.
Mangfold gir motstandsdyktig natur, det samme gjør store områder med sammenhengende natur.
Jo større vindturbinene er, desto rettere og større må veien dit være, for å kunne frakte de store rotorbladene. Veiutbygging står for 10 prosent av nedbyggingen av natur her i Norge. Motorveier, skogbilveier og hyttetrafikk, og infrastruktur som kreves for å plassere vindturbiner i terrenget -bidrar alle til denne utregningen.
En verden med bare elbiler, er dèt også det samme som en verden uten skog, og utgravinger i alt av land (og hav)?
Jeg kjører dieselbil. Jeg kommer ikke til å kjøpe ny bil, eller elbil heller. Ikke før min bil slutter å virke, helt til den har sett sine beste dager og ikke kan repareres mer. Jeg tror ikke løsningen er at alle skal bytte til elektrisk bil, jeg tror på å bevare og ta vare på det vi allerede har. Vi bruker av jordens ressurser, og ødelegger natur, når vi må lage noe nytt.
Siden jeg kjører bil på fossilt drivstoff tenker jeg såklart på utslippet fra eksosen og hva dette gjør med miljøet. Derfor kjører jeg bil bare når jeg MÅ. Jeg kjører aldri småturer, jeg kjører aldri bare for å kjøre. Mangler jeg noe til en middag, stikker jeg ikke på butikken for å handle en ting, da greier jeg meg uten eller lager noe annet. Kommer det en pakke i posten, drar jeg ikke rett bort for å hente den, jeg venter til jeg har andre ærend jeg må gjøre. Jeg samler opp, for å kjøre minst mulig.
Og jo flere som har elbil, jo mer strøm er vi avhengig av. Og da må vi ha mer strøm.
Selv om jeg i det siste har klaget litt på at “alle andre” har fått sånn og sånn, så er det ingenting som står på her altså. Jeg vet at alt er mye senere her jeg bor. Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Sjekk denne: Misunnelig..? og: Tomatplantene gikk i komposten Faktisk så har jeg plukket både blåbær, solbær og jordbær tidligere i år enn i fjor. I fjor hadde jeg ikke nok jordbær til å lage syltetøy før 1. august! I år rørte jeg syltetøy av ca. 1 kg jordbær 23. juli.
Så jeg er veldig fornøyd her jeg sitter, dette har vært en utmerket sommer, både sol og varmt og regn, i lett blanding. Sommeren har vært super. Da er det bare å satse på at matauken fortsetter utover sensommeren og høsten også. Fortsatt har jeg mer bærplukking å se frem til. Rips, bringebær, multe og tyttebær er ikke modne enda, og det er mye kart på både solbær, jordbær og blåbær.
Brukte, rene rømmebokser (med skrulokk) er utmerket til å fryse ned syltetøy!
På fredag så skrev jeg Før uken er over… er det mye jeg har lyst til å få gjort. Men “lyst til” er kanskje et relativt begrep!? For det er ikke riktig alt man har lyst til som blir gjort.
For jeg har slett ikke hatt tid (eller overskudd) til å verken luke eller gjødsle gulrøttene. Og det er selvsagt synd fordi det vokser godt med ugress der. Men jeg kan allerede se at det har begynt å komme gulrøtter under jorden. Ikke klare til å høstes selvfølgelig, dèt blir nok ikke før sist i september. Men jeg har altså en plan om å få lukt til dem, når regnet har gitt seg og det blir tid til det.
Selv om det ikke ble tid til å ta seg av gulrota, så har jeg hatt tid (og overskudd) til å plukke bær. Gresset rundt bærbuskene har blitt klippet. Jordbær til kos har blitt plukket, og snart er det kommet nok jordbær jeg kan røre til syltetøy også, kanskje i morgen!?
Jeg plukket over 1 kg solbær som nå er kommet i fryseren. Fortsatt er det MYE solbær igjen på buskene, bare ikke modne nok, riktig enda. Noen blåbær fikk jeg også plukket, men der er det også flere kart enn modne bær. Og så har jeg verdens beste nabo som ga meg nesten 3 kg rabarbra, som jeg fikk kuttet i biter og fryst ned til senere.
Drømmen om å være så selvberget jeg kan, fortsetter.
Å bruke av det man allerede eier, tror jeg er det beste vi kan gjøre. Selv om det kanskje er bra å bytte fra plast til tre, glass eller rustfritt stål, så tror jeg likevel at det er bedre å bruke opp det vi allerede har før vi kaster og kjøper noe nytt. Har du f.eks plastsugerør liggende er det dumt å kaste disse uten å bruke de først, bare fordi du ønsker å kjøpe deg sugerør som er miljøvennlige. Men det er slett ikke miljøvennlig å kaste noe ubrukt.
Sugerør i stål ER bedre enn plast, men ikke hvis du HAR sugerør i plast liggende ubrukt hjemme.
Selv har jeg en tangle teezer hårbørste i plast som er mer enn 7 år gammel. Når jeg må kjøpe ny kommer jeg nok til å kjøpe en hårbørste i tre, men fortsatt så fungerer tangle teezeren utmerket. Jeg renser, vasker og tar vare på hårbørsten min og den ser fortsatt like fin ut, hvorfor skal jeg da kjøpe ny? Slett ingen grunn til det!
Selv om du ønsker å bli mer miljøbevisst og tenke mer på naturen, og ønsker å bytte ut plast med noe som er bedre. Så er det altså ikke det beste å kaste masse av noe som fortsatt fungerer utmerket, selv om det er i plast!
Plastbokser -og kopper MÅ ikke byttes ut med noe annet, hvis du allerede har de.
Når de fleste tenker på løsningen på miljø -og klimakrisa er hovedfokuset på elbiler og vindmøller. Det produseres elbiler i store mengder, og enorme landområder ødelegges på grunn av utgravingen etter mineraler til batterier og elektronikken som kreves. Og det ødelegges enda mer natur for å lage infrastrukturen som må til for å få fraktet -og montert de store vindmøllene. Men er dette egentlig en løsning, eller er det bare et nytt problem. Tar vi ikke tak i det fra helt feil ende?
Er ikke løsningen å kjøpe ny bil sjeldnere, og å kjøre så lite som mulig. Og er ikke løsningen å bruke mindre strøm. Hvorfor skal vi bruke så mange ressurser på å lage noe nytt, når det vi burde gjøre er å gjøre mindre. Kjøre mindre. Kjøpe mindre. Og å dusje sjeldnere, lufttørke klær, fylle vaske- (og oppvask-) maskinen og kle på oss i stedet for å skru opp varmen.
Det er ikke sånn at naturen og miljøet takker meg for det jeg gjør. Miljøet klapper meg ikke på skulderen fordi jeg ikke har tatt fly på 9 år. Naturen smiler ikke til meg fordi jeg ikke har kjørt bil (jeg kjører dieselbil) på fire dager. Miljøet kommer ikke og tar meg i hånda fordi jeg alltid har mest grønnsaker på matfatet (nei, jeg er ikke veganer) eller fordi jeg bruker gjenbrukbare beholdere istedenfor plastpose og gladpack.
Det er ikke sånn at jeg har en heiagjeng, som hver gang jeg er på butikken jubler når jeg velger mat fra den Norske bonden, svinger med pom pomsene sine fordi jeg velger selvplukk istedenfor innpakket i plast, alltid sjekker 40-prosent-disken eller panter flasker. Nei, miljøet takker meg ikke personlig fordi jeg kjøper gjenbruk istedenfor nytt. Jeg får ikke likerklikk og søte emojis hver gang jeg tar vare på det jeg eier -for å forlenge levetiden og slippe å kjøpe nytt.
Ingen er der og forteller meg at jeg gjør en god jobb. Men, jeg gjør det likevel! Jeg gjør det fordi jeg vet det nytter. Jeg gjør det fordi jeg vet at jeg ikke er med på gjennomsnittet. Gjennomsnittet som sier at vi kaster 23 kilo tekstiler hvert år -de 28,6 kiloene med elektronikk som kastes, eller fordi jeg ikke kaster 85 kilo spiselig mat i året.
Selv om ingen klapper meg på skulderen, så vet jeg at det jeg gjør er med på å bidra. Bidrar til at søppel ikke havner i naturen, slik at dyr ikke spiser noe av det jeg har kastet. Slik at havene og skogene og fjellet ikke blir mer forurenset. Jeg vet at mange av mine valg er med på at det lages noe nytt av noe gammelt, og noen andre får bruk for det jeg ikke lenger har bruk for.
Jeg får ikke likerklikk og søte emojis for det jeg gjør for naturen og miljøet. Men det burde slettes ikke stoppe meg. Eller deg.
