Det er ikke sånn at naturen og miljøet takker meg for det jeg gjør. Miljøet klapper meg ikke på skulderen fordi jeg ikke har tatt fly på 9 år. Naturen smiler ikke til meg fordi jeg ikke har kjørt bil (jeg kjører dieselbil) på fire dager. Miljøet kommer ikke og tar meg i hånda fordi jeg alltid har mest grønnsaker på matfatet (nei, jeg er ikke veganer) eller fordi jeg bruker gjenbrukbare beholdere istedenfor plastpose og gladpack.

Det er ikke sånn at jeg har en heiagjeng, som hver gang jeg er på butikken jubler når jeg velger mat fra den Norske bonden, svinger med pom pomsene sine fordi jeg velger selvplukk istedenfor innpakket i plast, alltid sjekker 40-prosent-disken eller panter flasker.
Nei, miljøet takker meg ikke personlig fordi jeg kjøper gjenbruk istedenfor nytt. Jeg får ikke likerklikk og søte emojis hver gang jeg tar vare på det jeg eier -for å forlenge levetiden og slippe å kjøpe nytt.

Ingen er der og forteller meg at jeg gjør en god jobb. Men, jeg gjør det likevel! Jeg gjør det fordi jeg vet det nytter.
Jeg gjør det fordi jeg vet at jeg ikke er med på gjennomsnittet. Gjennomsnittet som sier at vi kaster 23 kilo tekstiler hvert år -de 28,6 kiloene med elektronikk som kastes, eller fordi jeg ikke kaster 85 kilo spiselig mat i året.

Selv om ingen klapper meg på skulderen, så vet jeg at det jeg gjør er med på å bidra. Bidrar til at søppel ikke havner i naturen, slik at dyr ikke spiser noe av det jeg har kastet. Slik at havene og skogene og fjellet ikke blir mer forurenset. Jeg vet at mange av mine valg er med på at det lages noe nytt av noe gammelt, og noen andre får bruk for det jeg ikke lenger har bruk for.

Jeg får ikke likerklikk og søte emojis for det jeg gjør for naturen og miljøet. Men det burde slettes ikke stoppe meg. Eller deg.