Noe av det verste jeg vet er byer. Jeg liker ikke betong, mur, stein og asfalt. Eller, stein dèt liker jeg. Som i naturlig stein, i fjell og berg.
Jeg liker ikke byer, jeg liker ikke mange mennesker samlet på ett sted. Jeg liker ikke bråket, for det er mye bråk i en by. Jeg liker ikke lydene, støyen, eller alle lysene. Mye blinkende lys, og lys i mange farger gir meg migrene. Jeg kan ikke si at jeg akkurat er fan av lukten en by har heller. Det lukter støv, eksos og asfalt. Det er ofte en tett blanding av lukter også, som blir overveldende og kvalmende. All mulig slags mat mikset sammen med parfyme og hårspay.
Byer gjør meg sliten og tappet for energi. Jeg liker naturen, roen og stillheten. Jeg liker å kunne se nattehimmelen uten noe som helst lys. Jeg liker å kunne sitte helt stille å kun høre vinden, ingenting annet. Kanskje borsett fra en humle som summer forbi, noen fugler og en foss i det fjerne.
Nei, jeg er så absolutt ikke ei byjente. Jeg foretrekker livet på landet, langt inn i natur, skog og fjell.
