Å spille på frykt er noe mange gjør. Frykt selger. Og dèt vet, ikke bare media, men alle som skriver noe på internett i ønske om trykk og liker og oppmerksomhet. Men hvor går grensen for hvor mye frykt som er greit i søken etter lesere?
Det har vært mye frykt “ute og går” de siste dagene. Snø kan gi folk frykt. “Hold deg inne”. “Ikke gå ut hvis du ikke må”. “Skoler stengt på grunn av snø”. Osv.
Her jeg bor er vi vant til snø. Her har det alltid vært snø når det er vinter. Såklart klages det i gatene og på venterom og på butikken, mellom folk. Snø er slitsomt når man må ut og måke. Været påvirker oss jo. Og ja, av og til er det vanskeligere å kjøre bil, og å gå.
Vi har media for at de skal informere oss om hva som skjer. Og hva vi kan forvente. Det er viktig å opplyse folk om hvordan været kan påvirke hverdagen. “Her blir det vind i dag.” “Her kommer det mye snø.” “Og dette kan være lurt å gjøre for å forberede seg på været som kan komme, og opplyse om hva dèt er.” Men helt vanlig vintervær, som vi i Norge alltid har vært vant(?) til burde vel ikke, sånn egentlig, gjøres til en stor og farlig greie?
Behandle oss som pyser, og vi blir pyser. Gi oss frykt, og vi blir fulle av frykt.
Vi skal helt klart respektere vær og føre. Men vi må også sko oss riktig ut fra hvilket vær og føre som er vanlig. Og her i Norge er det helt vanlig med snø. Busser og biler må være rustet for det Norske klimaet. Vi må ha riktig brøyteutstyr og mannskap. Og alle som skal kjøre bil selv har ansvar for utstyret man bruker, og egne ferdigheter. Man kan ikke kjøre helt likt på vinterføre som på sommerføre.
Og jeg synes derfor at media hauset opp værsituasjonen mange i Norge opplevde de siste dagene. Helt unødvendig å skape frykt, der man heller bare skulle informert. Hva skjer når det virkelig er nødvendig med farevarsel?
At det har snødd i Norge(!) har vært store nyhetsoppslag i det siste. Det er kaos og unntakstilstand. Og ja, det er litt ekstra slit når det snør. Da må vi tross alt få fjernet snøen før vi selv kommer oss fram. Men jeg kan ikke huske at skolene noen sinne var stengt på grunn av snø, da jeg var ung. Den eneste gangen jeg kan huske at skolen var ekstraordinært stengt, det var da Kong Olav døde.
Jeg husker at min far ofte stod opp tidlig, tidlig på morgenen for å ut og brøyte snø vekk fra gårdsplassen vår. Og jeg husker at jeg gikk (eller sparket) til skolen, også om vinteren. På de aller verste dagene, da det var veldig kaldt eller blåste mye, samkjørte noen foreldre til skolen.
Hvorfor var det så annerledes før? Vintrene nå er da mildere og med mindre snø enn før. Har vi glemt hvordan det var? Er vi ikke så tøffe lengre? Har vi blitt svakere?
Vi bor i Norge. Her har det alltid vært vanlig med snø om vinteren, har det ikke? Og slik jeg ser det har vi også all den riktige infrastruktur og brøyteutstyr som skal til for å håndtere snø. Jeg vet at vi er mer enn middels opptatt av været. Og at media informerer om uvanlige og store snømengder på kort tid, er selvsagt greit, det er kanskje nyheter verdig. Men er snø virkelig en unntakstilstand? I Norge?
Jeg lurer på hvorfor vi har en normal som legger opp til at vi skal se ut som barbiedukker. Og hvorfor det ikke skal vises at vi blir eldre. Hvorfor skal vi “dekke til” hvordan vi ser ut, med kremer, hårfarger og sminke. Eller noe så ekstremt som botox og andre fysiske inngrep. Hvorfor skal vi skjule, og hvorfor skal vi skjemmes over å få rynker og grått hår? Og er det egentlig noe feil med grått hår, rynker, fregner, litt kviser og rød hud?
Jeg tror ikke at god selvtillit og et godt selvbilde kommer fra utseende. Sminke og en ny hårfarge er så kortvarig, jeg tror slett ikke at dèt endrer på hva vi tenker om oss selv.
Selv så liker jeg mennesker som ikke er så opptatt av hvordan man ser ut. Som ikke sminker seg, som ikke bryr seg om håret er bustete. Jeg liker fregner og roser i kinnene. Jeg liker skitt under neglene og generelt hender som vises har blitt brukt. Jeg liker mennesker som bruker gjenbruk. Hjemmelaget er minst like bra, om ikke bedre.
Er det ikke et privilegium å bli gammel? Kan det ikke da også vises litt at vi faktisk har levd?
I dag var jeg på butikken, og med det 10 dager siden jeg sist handlet noe. Ikke det at akkurat dèt er no bragd kanskje -jeg har en drøm om å være så selvberget jeg kan. Men et sted må man begynne. Hvor mange flere greier seg med det de har i skap og fryser i nesten to uke? Og enda så måtte jeg ikke handle nå heller.
Denne vinteren er jeg 100 prosent selvberget med poteter og kjøtt (elg og hjort). Jeg har også mer enn nok saft og syltetøy å ta av, flere glass har også gått bort i gaver her og der til gode naboer. Og jeg skal nok greie meg frem til bærsesongen er i gang igjen. Ellers så har jeg kjøpt gulrøtter, kålrot og løk ganske så lokalt her. Dette er varer jeg lever lenge på, det er mye godt man kan lage med kjøtt og poteter altså. Ikke undervurder poteten! Og disse er matvarer som står seg lenge. Kjøttet må selvsagt være i fryseren, men fryser det har vi. Jordkjeller og kaldt rom dèt har vi også.
Men det er en god del mat jeg slett ikke får kjøpt norskprodusert, som jeg likevel kjøper, og som jeg så absolutt hadde savnet hvis de sluttet å bli fraktet hit. Noe kan jeg kjøpe inn litt ekstra av og lagre. Slik som sukker, salt og annet krydder (jeg kjøper alt i store beholdere). Også kakao, sjokolade og kaffe (dessverre ikke i store beholdere, finnes egentlig det?). Det er mye vi kan ta for gitt i butikkhyllene!
Anbefaler å se denne videoen, som er fra en av mine favoritt YouTube-kanaler From Scratch Farmstead. De har ikke vært på butikken på tre måneder…
