Jeg vender stadig tilbake til spøkelseslandet. Jeg kommer meg liksom ikke helt vekk derfra. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det helt. Det er nok et sted jeg, dessverre, vil vende tilbake til igjen og igjen, mange ganger. Resten av livet. Poenget er nok å ikke bli værende der. Å ikke bli fast.

Skjønner du ikke helt hva jeg snakker om, når jeg refererer til et spøkelsesland? Ta en nærmere titt på DETTE innlegget så forstår du litt mer.

Dagene er tøffe. Energien er lav. Selvtilliten svinger like mye som en gynge. Hva kunne jeg gjort annerledes? Er jeg ikke nok, var jeg aldri nok? Har jeg ikke gitt nok, sett nok, sagt nok, vært nok?

Men nå er jeg her. Uten mulighet til å kunne endre på noe som helst, av hva som har skjedd. Jeg kan bare endre på denne dagen, og i morgen og neste uke. Jeg vet det. På samme måte som at jeg ikke kan være fast i et “spøkelsesland”.

Det er bare vanskelig. Tankene har vansker med å gi slipp. Hodepinen vil ikke gi helt slipp. Kvalmen gir ikke helt slipp. Energien er fortsatt lav. Og selvtilliten kommer sikkert til å fortsette å svinge like mye som en gynge.

Men jeg prøver. Jeg tar et steg av gangen. Fremover. Selv om det av og til er litt sånn; et steg frem og to tilbake.