“Dette er den beste -og meste spennende boken jeg har lest”. Dèt har jeg sagt helt siden jeg leste boken Utmarker. Som er første boken i en serie på fem, om Sam Berger, Molly Blom og Desiré “Deer” Rosenkvist. Og jeg sier det igjen, nå, etter å ha lest ferdig bok fire; Friheten. Dette er den beste -og meste spennende boken jeg har lest!

Og hadde det ikke vært for en god venninne, som “dumpet” Utmarker ned i fanget på meg, helt tilfeldig. Hadde jeg aldri funnet verken lesegleden, for den har det ikke vært mye av -eller Arne Dahls sylskarp penn og herlige fortellerstemmen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Les mine tidligere bokanmeldelser her:
* Utmarker
* Innland
* Åpen sjø

Bok: Friheten

Skrevet av: Arne Dahl, som er et pseudonym for Jan Arnald

Oversatt til Norsk av: Einar Blomgren

Utgitt: 2020

Forlag: Cappelen Damm

Emnekategori: Krim

Obs! Obs! Hvis du ikke har lest Utmarker, Innland og Åpen sjø kan det komme noen spoilere her når du leser vider.

Sam Berger hadde pusset opp båthuset og startet firmaet Båthuset Security AB. Privatetterforsker, men kanskje aller mest drev han med forsikringssvindel. Men livet smilte ikke. Han følte mest at han svevde i et mer lufttomt rom enn noensinne. Molly Blom hadde dratt, med deres ufødte barn. Sam Berger visste ikke hvor hun var. Det eneste han hadde var ordene hennes: “…jeg kan ikke. Jeg trenger fred og ro. Ettertanke, stillhet.”

Helt på randen er det Desiré “Deer” Rosenkvist som, bokstavelig talt, drar Sam Berger opp av doskåla og tipser han om psykologen Rita Ohlèn.
Møtene med denne kvinnen setter igang en tikkende klokke. En nedtelling. For å finne den savnede Nadja. Og for å finne Molly Blom. Men det avdekker også dystre hemmeligheter fra fortiden. Narkotika, trafficking, prostitusjon, og penger.
Og hva er egentlig Friheten, med stor F? At det er et sted der det har skjedd mye vondt og forferdelig dèt er sikkert. For Friheten er et sted ingen vil snakke om. Ingen vil tilbake til. Og alle har mareritt om. Selv Molly Blom har mareritt.

“Alle lyder han hørte, var hans egne. Den umiskjennelige duften av sommernatt var det eneste som fantes i denne ødsligheten. Han listet seg forsiktig gjennom treklyngen mens han speidet etter overvåkningskameraer, men så ingen. Det fantes ingenting å se. Natten dekket alt.”

Friheten hadde et litt annet driv ved seg enn de tre første bøkene, synes jeg. Kanskje var det fordi alle kapitlene var mye kortere enn vanlig. Kanskje var det nedtellingen. Ikke er jeg helt sikker. Men det var uhyre vanskelig å legge fra seg boken, og siden kapitlene var såpass korte tenkte jeg alltid: “Bare ett kapittel til”. Og så ble det et til og et til.
Men det mest -skal jeg kalle det irriterende(?) -med hele boken, var slutten. Fordi den endte ikke. Man ble liksom hengende midt i spenningen og gispe etter luft. Takk og pris har jeg allerede neste bok liggende og vente på meg. Så da er det bare å “kaste seg over” Isløsning!