Vi sitter langs veggen i hver vår stol. På rekke, oppstilt, utstilt, på geledd. Legekontorets venterom.
Rent, sterilt, hvitt. Et bilde av en solnedgang på veggen.
En slik merkelig stillhet. De som prater, hvisker. Stikker hodene sammen. Nesten sånn at det ikke er lov, å snakke. Radioen står på i et hjørne, på lavest mulig volum. Hører så vidt hva radioverten sier.

En ny kommer inn. Alle kikker opp. Hvor skal han sitte? En ledig stol mellom to andre, èn ledig helt innerst ved veggen. Han blir stående. Alle ser ned igjen. Noen med nesa i mobilen. En piller på jakken sin. En annen stirrer på en flekk i gulvet.

Døra inn mot legenes kontor går opp. En med hvit frakk står i døra. Hvem sin tur er det? Navn blir ropt opp. Èn går inn. Alle ser ned igjen. Tiden tikker. Uten klokke på veggen. I det sterile. I det hvite.

Noen hoster. Andre snufser. Noen klør. Døra inn til legenes kontor går opp. En annen med hvit frakk. Luften er stille, hvem får komme inn denne gangen?

Vi sitter på rekke, oppstilt, utstilt, på geledd.
Når får jeg reise meg og gå inn? Som i et vakum sitter vi der, ved siden av hverandre, men helt alene. Likevel sammen, i det stille. Ser mot døra. Venter. Legekontorets venterom.