Fy fader du er tøff som gjør alt utendørs, alene planter, sår, luker ser det spirer tomatplantene vokser blomstene blomstrer og du nyter etter vel blåst jobb av nyslått gras.
Fy fader du er tøff koser deg med terrasseliv alene med venner, familie vafler reker kanskje litt vin og skulle sønnavinden blåse kaldt, har du levegg.
Fy fader du er tøff selv om juni er på hell og sola har snudd er det fortsatt lyst gjennom natta det er mye igjen av sommeren og du nyter hver dag, hvert sekund.
Fy fader du er tøff som går på tur i skogen, på fjellet alene telter, alene men heldig er du som også har venner som liker tur -og deg.
Fy fader du er tøff og så var det fredag igjen ukene går du står på gir deg ikke finner noe i hver dag å nyte.
Så utrolig gøy det har vært å skrive fortellinger/ eventyr/ dikt/ fablerier. Og alle skrevet med inspirasjon og stikkord fra deg som leser bloggen. Her kommer en liten oversikt over alt jeg har skrevet frem til nå:
Og jeg er ikke ferdig enda. Det er bare alt for morsomt og givende til å gi seg nå. Det har gitt meg så utrolig mye! Håper du vil være med å gi meg ord, neste gang!?
Ah-ah, ah! Norge. Sommer. Midtsommernatt, akkurat. Festival. Konserter. Horder av mennesker stimer sammen. Musikk. Gitar, bass, trommer, synthesizer, saksofon, fele, tamburin, munnspill… Lyd. Masse lyd. “To fight the horde, sing and cry.”
Man står lenge i do-kø, ofte uten at noe skjer. Man står lenge i øl-kø, ofte uten at noe skjer. Den evige dansen; øl-kø, do-kø, øl-kø, do kø! “Valhalla, I am coming”.
Man står. Hopper. Spretter. Vaier. Henden over hodet. Ristende hender. Kanskje hendene holder rundt noen. Man sitter. På steiner. Asfalt. Grus. Gress. Blomster. Sankthansblomster? Kanskje plukke noen. Gi de bort. Pynte håret. Legge sju blomster under puta når man kommer hjem? Drømme om noen, fra festivalen?
Man er ute i all slags vær, med tynne, lette, dårlige(?) klær. Sol. Solregn. Regn. Øsende, pøsende regn. Regnbue. Ah-ah, ah!
Man er oppe hele natten. Tidlig kveld. Sen kveld. Natt. Til det lysner av dag. Er det en god morgen? Pussa. Brisen. Bedugget. Småfull. Full. Dritings? Man går ut av stien og inn i et mørke. “Roper på elgen”. “So now you’d better stop and rebuild all your ruins”
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt horisonten var laget av rustfritt stål jeg kunne ikke skille mellom himmel og land alt jeg så var metallisk grå.
Valmuene var sprunget ut, men fargene var borte selv humlene var grå. Den vakreste blomstereng, jeg visste lå der som et teppe av gull-glans var fargeløs, glatt og metallisk.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt en katt kom løpende og hoppet opp i mitt fang men katten var sølvfarget, kald og hard og tyngden veiet på låret.
Selv uten en sky på himmelen, hørtes et brak det knirket og spraket jeg gispet etter pusten og hjertet banket fra horisonten steg det, som et lite troll.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt verden var laget av rustfritt stål og foran meg sto det et lite troll og mitt eneste våpen var en engangskniv av plast.
Men trollet bare kikket på meg og gapte og ut fra munnen kom en sangfugl med gull i strupen den sang den fineste sang, om glede, og lykke virkelig en lykkerus.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt jeg drømte at alle kriger var slutt men horisonten var metallisk grå og jeg kunne ikke skille mellom himmel og land.
Selv følelse av lykke -av vakker sang og tanken på fred på jord så var fortsatt verden grå. I det minste var det deilig i skyggen.
Jeg hadde den merkeligste drøm her ei natt!
Takk til Bien, Mette,Pensjonistgunna, Apecalypso og Frodith for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive dette fableriet. Ordene er uthevet. Og så gøy at så mange var med å bidro med ord denne gangen!
Det har blitt noen fortellinger/ eventyr/ dikt/ Fablerier de siste ukene. Alle skrevet med inspirasjon og stikkord fra deg som leser bloggen. Fikk lyst til å dele link til alle som til nå har blitt skrevet. Og kanskje blir det flere, hvem vet!?
Dagen hadde ikke startet bra for Mr. Kratt og Miss. Smørblomst Hassel. De hadde våknet med et zum zum, så et dunk, etterfulgt av et høyt knus. En bie hadde krasjet inn i ett av vinduene til furustubben. Heldigvis gikk det bra med bien, den hadde fløyet videre, dog med en dundrende hodepine. Men vinduet var blitt knust, og Kratt måtte rydde vekk fullt av glassbrott.
Men det var ikke det verste med dagen, selv om de begge kanskje forstod at, med en slik brå start, kom en ulykke sjelden alene. Smørblomst hadde legetime, og for å komme seg til legemusen, måtte de gå en kronglete og skummel vei. Først måtte de forlate den trygge furustubben, gå gjennom skogen, før de måtte krysse en blomstereng. Engen var nydelig fin, men den var et farlig sted. Stor, åpen og perfekt jaktmark. Mange mus hadde bøtet med livet der til det meste som kunne fly og ville jakte. Til og med skogsduer og ender virket farlige.
Kratt og Smørblomst kom seg helskinnet gjennom blomsterengen, og til legetimen. Men det som ventet dem der, var vanskeligere enn noe annet. Han klarte snart ikke mer og hun ville rett og slett bare gi opp. De kunne ikke få musebabyer! De måtte leve et helt liv sammen, uten å få unger. Hassel -familienavnet, endte med dem.
På veien tilbake virket alt meningsløst. Og himmelen så ut til å forstå akkurat hvordan de følte det. Det var mørkere enn mørkest. Regnet pisket mot kinnene, som allerede var våte med tårer. De holdt hverandre i hendene, og løp det de kunne. Så braket det løs og lynet flerret over himmelen. Kratt og Smørblomst måtte gjemme seg under bremmen til en stor sopp, til det verste hadde gitt seg.
Mens de satt der, tett inntil hverandre og kjente på sorgen. Hørte de lyder bak seg. Ynk og klynk og huffing. De reiste seg og gikk litt innover i det høye gresset. Der, bare to øyne kunne skimtes i mørket. – Hvem der? sa Mr. Kratt, litt skjelven. Da så de det. Et bittelite piggsvin. Hun lå i en vanndam, og blødde fra den ene foten. Kratt og Smørblomst løp bort og hjalp henne opp fra vannet. Smørblomst hadde et lommetørkle i vesken, som hun fikk stoppet blodet med.
Det lille piggsvinet, som het Elly, kunne trist fortelle at hun var helt alene i verden, og hadde blitt påkjørt av en bil. Heldigvis var det bare foten som hadde blitt skadet, men det gjorde vondt å gå. Det gjorde vondt å være alene. Og så var hun gravid, og redd for hva som kom til å skje med piggsvinbabyene hun hadde i magen.
Hjertet til Smørblomst stoppet i noen sekunder. Hun visste det med en gang, de måtte hjelpe piggsvinet Elly. De hadde jo en slik fin stubbe, som helt klart var et stort nok hjem til en liten piggsvin- og muse -familie.
Sola skinte gjennom det knuste vinduet. Innenfor var det fullt av liv. Og naboene fikk snakke så mye de ville. Mus og piggsvin kan leve sammen, side om side, helt fint. For der det er husrom, der er det hjerterom!
Takk til Mette og Pensjonistgunna for stikkordene (fra DETTE innlegget) som skulle til for å skrive denne (og forrige) fortelling. Ordene er uthevet.
Familien Hassel lagde seg et nydelig hjem, tidlig på 90 -tallet, i stubben etter det nedsagde, store, råtne furutreet. Stubben var uthult perfekt til små rom og så å si innflyttingsklar til en musefamilie. Siden hadde stubben gått i arv fra mus til mus.
Med årene ble små endringer gjort for å passe den enkelte musefamilie. Men det var først på totusentallet at Mr. Otto Hassel oppgraderte stubben, med vinduer, stjålet fra søppel nedgravd av menneskene. Noe Hasselfamilien lærte av -og arvet videre, og menneskesøppelet ble brukt for å innrede og gjøre stubben mer praktisk og bekvem.
Flere Hassel-familiemedlemmer som bodde i stubben var fingernem og handy. Mange var også utspekulerte, og stadig mer ble stjålet fra menneskene. Både syltetøy, kaffe, saft, og kanskje skulle det være en kopp tè? -ja så fikk du det om du kom innom på besøk. Det ble laget kopper og kar, møbler, filleryer og tepper. Nabomus og tilflyttende mus lærte seg også “kunsten” å stjele og være kreative med mennesketing. Men noen mus var sjalu og misunnelige for det Hassel-familien hadde fått til med innredningen og alle tingene de hadde i stubben.
Dette bildet er fra: canva.com
Mr. Kratt og Miss. Smørblomst Hassel hadde akkurat giftet seg, og flyttet inn i furustubben en lys junikveld 2024. Alt Smørblomst ønsket seg var små musebabyer, men paret hadde enda ikke greid å oppfylle drømmen hennes. I alle små tuer og hauger og andre små stubber rundt omkring, hadde alle de andre musedamene fått baby i løpet av våren og forsommeren. Men ikke Miss. Smørblomst. Og hun visste at musemødrene pratet bak ryggen hennes. At et så flott og perfekt hjem med så mange rom ikke hadde musebabyer pilende rundt, var jo en liten skandale. Smørblomst følte at det hele raste sammen rundt dem. For musene hadde rett, hva skulle de med et så stort og fint hjem, når de ikke kunne gi det videre i arv.
Den vinteren hadde vært en stor tragedie for familien Hassel. Alle Mr. Kratt Hassel sine søsken hadde blitt drept i musefella. Og naboens katt hadde jaktet på pappa Hassel, og han hadde selvsagt blitt tatt. Mamma Hassel levde heldigvis fortsatt, og bodde på et av de største soverommene i stubben. Men hun var gammel og skral, og Smørblomst var redd hun ikke kom til å overleve høsten. Kratt var derfor den siste i rekken av Hasselfamilien, og kunne ikke Smørblomst få musebabyer var det hennes skyld at familienavnet ikke levde videre.
En tidlig, tidlig morgen lå puddelen Latte ved verandadøren og sov. Han hadde tatt med seg pleddet sitt og bamsen sin, og lagt seg godt til rette med snuten inntil glasset. Den dagen hadde Latte vært i sentrum med matmor, fått pelsen sin klippet og følte seg rett så ny og fresh. De hadde gått på cafè, og Latte hadde spist både baguette, chiapudding og litt krem. Etterpå hadde de gått en koselig tur langs veien, der han fikk sniffet og snuset og hilst pent på et par andre hundevenner.
Med ett våknet Latte med skraping mot ruten. Han åpnet trøtt øynene og så forundret en spiss snute. Rustrød pels, litt hvit, litt svart. Og oransje store øyne. Var det en hund? En pjuskete, litt mager hund?
– Hvem er du for en? sa Latte. Har du gått deg vill? – Har du mat her? svarte den rustrøde. – Mat? Latte ble forvirret. Får du ikke mat hjemme?
Den rustrøde kunne fortelle at han hadde gått flere dager uten mat. Han var ikke så god til å jakte som de andre, og hadde ikke greid å få tak i en eneste fugl eller mus. Og de få insektene hadde ikke mettet magen fra å murre.
– Jakte? Må du jakte for å spise? Latte måtte sette seg opp, og ristet nattesøvnen av seg. Han var våken nå, det var sikkert. Dette var ingen drøm.
Han med den spisse snuten og den hvite flekken på halen kunne fortelle at familien hans alltid hadde bodd i skogene rett der borte. Men at menneskene hadde bygget og bygget, hus og veier, og enda flere hus. Og nå var det ikke mye igjen av skogen. Og med skogen forsvant også smågnagerne og fuglene.
– Men hva med matmoren din? Latte forstod det ikke. Kan dere ikke dra på cafè da? – Jeg er da ingen hund! sa den andre, nesten litt fornærmet. Jeg er en rev. Latte måtte legge seg ned igjen. Dette ble for mye. – Jeg bor i hi, under bakken. Jeg bor i skogen, under trær og steiner, der trives jeg. – Har du ikke en kurv, pledd eller kosebamser? Godbiter og tyggebein? Reven ristet på hodet. – Hva skal jeg med det? Jeg har deilig gress og mose. Lyng og blomstertuer. Jeg skulle bare hatt litt mat.
Da kom lyset på i gangen, og Latte registrerte matmor komme tassende i tøflene sine. – Er alt bra lille venn? hørte han henne rope før han kunne se henne. Reven snudde på flekken og var på vei vekk inn i skyggene. – Søppelbøtten! ropte Latte etter han. Den med det grønne lokket. Vi sorterer matavfallet!
