Vanene våre er verst for natur og miljø. Først og fremst er forbruket vårt verst. Alt nytt som lages har et negativt avtrykk på natur og miljø. Det høye forbruket medfører også at vi kaster sinnsykt mye!
Og akkurat nå er vi inne i den tiden av året vi bruker mest penger på å kjøpe nye ting. Og det er denne tiden av året jeg er mest irritert og lei meg -nettopp på grunn av overforbruk og hoarding.
Halloween, farsdag, black friday, adventstid og jul er store shopping og overforbruks-dager.
I følge Virke planlegger nordmenn å bruke mer på julegaver, mat og drikke i november og desember i år enn noen gang tidligere. Virke anslår at nordmenn i snitt vil bruker 24.900 kroner i november og desember i år (2024). Og jeg vrir meg i sinne.
Jeg ønsker ikke å være en del av et kjøp og kast-samfunn, jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å ta vare på det jeg har, og kjøpe (og kaste) minst mulig. Og jeg skulle ønske at flere også begynte å tenke over hvor mye (og hva) de kjøper (og kaster)!
Å slutte og spise kjøtt eller animalske produkter ene og alene redder ikke kloden vår. Vanene våre er verst for natur og miljø. Først og fremst er forbruket vårt verst. Alt nytt som lages har et negativt avtrykk på natur og miljø. Det høye forbruket medfører også at vi kaster sinnsykt mye! At vi reiser mye, er heller ikke spesielt bra for naturen vår.
Det burde selvsagt alltid være mest grønnsaker på fatet vårt. Både helsen vår, naturen og miljøet blir glad for dèt.
Mat som fraktes langt med fly og båt har store utslipp. Mye av maten som fraktes er også avhengig av å må oppbevares i kjølebeholdere under reisen, dessuten må de modnes før de blir solgt i butikken. Kjølebeholdere og den kunstige modningen bidrar derfor til at de ikke er spesielt miljøvennlige.
Avokado, banan, mango og palmeolje er noen av de tropiske fruktene vi bør unngå. Spesielt fordi regnskogen blir hugget ned for å gjøre plass til nye avlinger. Og fordi dette er frukter som krever store mengder vann for å dyrkes.
Å velge kortreist og lokal mat er noe av det beste vi kan gjøre. Og så handler det mye om å ta vare på jorda der vi bor. Insekter og planter er også takknemlige for at vi forvalter naturen vår på en smart måte. Det har blitt mindre pollinerende insekter (bier, humler osv.) nå, enn før. Og uten pollinerende insekter vil prosesser og funksjoner i naturen bryte sammen.
Overdreven bruk av kraftfôr og kunstgjødsel er ikke bra for naturen. Ekskrementer fra dyr er det beste for jord -men ogå her skal vi ikke overdrive. Menneskenes gårdsdrift, før i tiden, ga rom for tusenvis av planter og insekter på grunn av slått og beite. Pollinerende insekter elsker slåttemark og kulturlandskap (:natur vi mennesker har slått til dyrefôr eller der vi har hatt dyr på beite). Men fordi landbruket har endret seg så mye, er vi i ferd med å utrydde flere insekter. Og nå gror mye av landskapet igjen.
Problemet er ikke at vi spiser kjøtt, problemet er mengden kjøtt som produseres, og at dyrehold gjøres for intensivt. Og vi er for mange mennesker som vil ha for store mengder kjøtt. Men det finnes en balanse. Naturen vil ha balanse. Og vi mennesker må være en del av denne balansen!
Lever vi i en verden der det sies at vi har ytringsfrihet, men så skal vi samtidig tenke over hva vi sier. Det føles som at alt for mange har frykt for å være den de er, og få sier det de egentlig mener. I dagens samfunn har det blitt mer og mer fokus på å viske vekk ulikhetene våre. Stadig flere føler seg krenket for noe, og så blir dette noe endret på, eller fjernet helt. Det har blitt endret ord, eller til og med fjernet ord fra bøker, fortellinger, sanger, filmer, TV-program, matvarer osv.
Vi heller mer og mer mot et samfunn der alle skal være like, skal mene og si det samme, føle det samme, være A4 og innenfor en “boks”. Vi skal tie ihjel tanker, følelser, psykisk helse og tabuer. Ingen skal skille seg ut og være annerledes. Men vi skal se perfekt ut, og livet vi lever skal virke perfekt.
Og så skal vi se det samme på TV, lese de samme nyhetsartiklene, følge de samme tradisjonene. Vi skal shoppe hver gang det er salg, fylle husene våre med ting og det skal vises utad hvor mye og hva vi eier. Vi må ha vekst og framgang, og alle skal hige etter penger og rikdom.
Jeg synes at vi har koblet oss mer og mer vekk fra naturen. Vi tror at all maten “vokser” i plast og emballasjer i butikken. Og at vi bare kan ta uten å gi noe tilbake. Vi føler på retten til å kose oss, kan kjøpe og handle ting i det uendelige, uten at dette får konsekvenser for den kloden vi lever på.
Men fortsatt så stiger gjennomsnittstemperaturen på jorda vår. Fortsatt så øker risikoen for mer og verre ekstremvær på grunn av klimaendringene. Og fortsatt så kaster vi alt for store mengder søppel, bare her i Norge kaster vi 85 kilo spiselig mat i året. Vi kaster 23 kilo tekstiler hvert år. Vi ligger i verdenstoppen med å kaste elektronikk; 28,6 kilo elektriske artikler, hvert eneste år. Og vi kaster 540 000 tonn med plast, hvert år, bare her i Norge! Hvert eneste minutt blir det, på verdensbasis, tatt ned så mye skog at det tilsvarer 27 fotballbaner. Og det blir ødelagt sinnsykt mye natur for å grave frem mineraler til å lage nye ting med.
Jeg er ikke den samme i dag som for 10 år siden. Jeg er ikke den samme i dag som jeg var på den samme tiden i fjor heller. Jeg har ikke de samme meningene, oppfatningene og holdningene som før.
Man lærer og vokser. Man blir formet av samfunnet. Av media, av venner og familie.
For 10 år siden reiste jeg flere ganger i året, til sydlige strøk og i tillegg til andre land. Jeg visste ikke konsekvensen av å fly. Nå har jeg lært og derfor reiser jeg ikke med fly lengre, jeg vil ikke være med på å forurense.
For 10 år siden shoppet jeg nye klær flere ganger i året. Uten å tenke (eller vite) om konsekvensene tekstilindustrien har. Men nå vet jeg og derfor kjøper jeg klær bare når jeg virkelig trenger det, og jeg kjøper alt brukt (bortsett fra undertøy).
For 10 år siden kastet jeg søppel ut bilvinduet. Sneiper, tyggisklyser emballasje og det som var. Helt uten å tenke på hvor det ble av alt det jeg kastet. Uten å tenke på hva søppel gjør mot naturen vår, havet og alle dyrene. Nå jobber jeg for å ha et liv med så lite som kastets som mulig. Og det som må kastes det kildesorterer -og leverer jeg til gjenvinning. Ikke røyker jeg lengre heller.
Før trodde jeg at media og journalister var der for å fortelle oss hva som foregår i verden. Hva som virkelig blir sagt og gjort. At journalister leter frem sannheten og forteller den akkurat slik den er, uten frykt for hva noen vil si. Som legger vekk sine egne meninger og holdninger, og ikke prøver å påvirke sin egen agenda. Men nå har jeg lært at det stort sett handler om penger. At mange saker blir klippet og redigert, og tatt ut av sammenheng. Og mange skrive ting for å med vilje skremme og skape frykt, fordi det selger.
Jeg har vært naiv, godtroende og (dum)snill. Jeg har vært “flink pike”. Det er godt mulig jeg fortsatt er naiv, og snill, men jeg er ikke lenger den samme. Jeg har lært, og jeg lærer stadig. Og jeg kommer garantert til å være litt annerledes neste år, enn den jeg er nå.
Da jeg var ung, i tenårene og først i 20 -åra, var det å skrive en form for terapi. Jeg fikk utløp for det vanskelige som skjedde i livet, tunge tanker og følelser, via en penn. Jeg hadde notatbøker med meg over alt. Hadde det liggende på nattbordet, i skuffen ved toalettet, på kjøkkenbenken, i veska. Jeg skrev dikt, noveller, korte -og lange tekster. Jeg skrev i form av fiksjon, eller “dette er faktisk meg”.
Nå er jeg i midten av 40 -åra. Og den personen jeg var føles som et fjernt og svakt minne. Nå har jeg det helt motsatt. Å skrive er det siste jeg tenker på, eller greier å gjøre -når jeg har mye i hodet. Nå greier jeg ikke å sette ord på noe som helst når jeg tenker mye. Notatbøkene er byttet ut med PC`en, når jeg skriver noe nå er det ikke lengre med penn på papir.
Men egentlig er det nå jeg burde skrive. Fordi det er så vanvittig mye som skjer i verden. Det føles skummelt, og farlig. Og det er en helt annen redsel jeg kjenner på nå enn da jeg var tenåring og først i 20 -åra. Det er ikke hormoner eller tanker om hvem jeg er og hva jeg bør -eller vil gjøre med livet mitt det handler om lenger.
Nå har jeg et virrvarr av tanker, det er vanskelig å sortere ut, de samler seg sammen som en grøt. Jeg synes det er skummelt at media skal være de som får oss til å tro på noe, når deres viktigste jobb egentlig er å fortelle oss hva som skjer, altså sannheten. Men i stedet dikter de opp syndebukker, gapestokker og “hekser”. Jeg synes det er skummelt at vi ledes til å ikke tro på fakta, biologi og vitenskap. Hva som læres til barn, og til voksne. Clickbait og fake news er skummelt. Å ikke kunne ytre det man ønsker, uten at det skal bli sensurert på grunn av utvalgt ord, på grunn av at noen kanskje kan bli krenket, dèt er skummelt. Hvem er det som bestemmer at en ytring er hatefull eller rasistisk?
Jeg synes også at grønnvasking er skummelt. Vindmøller og elbiler “redder” ikke jordkloden fra ødeleggelse av natur, forsøpling og forurensning. Dèt gjør heller ikke “grønne” -klær, smykker, sminke, interiør og alle andre produkter som kjøpes med; “dette produktet er bra for jordkloden” -stempelet. Og for ikke å snakke om at alle liksom må bli veganere og skal importere soya, avokado og jackfruit (blant annet) i stedet for å støtte og legge til rette for den norske bonden og produksjonen av mat i vårt eget land.
Men det jeg er glad for dèt er at det heldigvis finnes noen, som via YouTube og blogg, skriver og sier det jeg selv tenker og føler. For det finnes de som faktisk finner sannheten og deler den slik den er.
Da var helgen over oss igjen. Og det som da er helt vanlig og normalt i vårt ganske land dèt er alkohol i glasset. Vi har en kultur og tradisjon som tilsier at å drikke alkohol, det er normalen. Ingen hever på øyenbrynet hvis du tar deg et glass vin, en øl eller kanskje noe sterkere på en helgedag.
Det som imidlertid er unormalt dèt er å si “nei takk” når alkohol blir tilbudt. Og jeg synes at dèt er så rart. Litt trist, og irriterende, at når man ikke vil drikke alkohol, da må man forklare seg. Jeg har opplevd det så mange ganger. Og jeg vet om venner også, som når de har vært gravide og ikke har hatt lyst til å fortelle det enda, har måttet late som å drikke, for; “Er du gravid” er ett av de første spørsmålene en kvinne får når hun ikke drikker.
Bilde: Canva.com
Jeg er sliten av alkohol og mennesker påvirket av alkohol. Mennesker som raver rundt, er utagerende, høylytte, frekke, innpåslitne, voldsomme og til tider voldelige. Alle mennesker endrer oppførsel når de drikker, og det er ikke mye alkohol som skal til. Jeg synes også at det er litt slitsomt, og trist, at så mange føler at de må “drikke seg til mote” for å kunne gjøre -eller si noe. Greier man virkelig ikke å være seg selv, å ha det gøy, uten å drikke alkohol.
Jeg skjønner ikke hvorfor alkohol er det som blir normalisert. Og hvorfor det er jeg som må forklare meg fordi jeg ikke drikker, og fordi jeg synes det er slitsomt med fyll. Burde det ikke, sånn egentlig, være motsatt.
Jeg har så å si sluttet å lese mainstream media. Jeg begynner å tvile på at media generelt gir oss den ekte sannheten på hva som egentlig foregår i verden. Nå handler det meste om clickbait og penger, ikke om å dele faktiske nyheter på en upartisk og fordomsfri måte. Hva kan vi stole på av det som blir skrevet? Hva er kun propaganda, og hvor mye er kjøpt og betalt? Vi blir ledet til å tro på noe, noe som kanskje ikke er slik i det hele tatt.
En annen ting jeg også lurer mye på, i disse dager, disse tider, hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten? Kan vi si det vi faktisk mener, uten at noe blir sensurert. I flere land (f.eks i England og USA) har folk blitt arrestert, og til og med fengslet, for å ha delt sine meninger på sosiale medier.
De siste årene har det vært mange saker om å fjerne eller modifisere ord. Stadig vekk blir “vanlige” ord gjort om på eller fjernet. Stadig blir noen fornærmet eller krenket på vegne av andre. Løsningen vi velger er å fjerne utvalgte ord. Og på flere og flere kanaler, i media generelt, er det f.eks ikke lov å banne. Faen, forbannet og jævla blir pipet vekk. Hvorfor kan vi ikke banne?
Hvem er det egentlig som bestemmer at et ord er støtende? Og kan ikke alle ord brukes til å være stygg mot noen?
Skal vi gjøre om alle ord som (begynner eller) slutter på MENN, burde vi ikke da også fjerne nordMENN og MENNesker fra vokabularet? Hvis det ikke er lov til å si neger om noe -eller noen som er svart, hvorfor selges f.eks vinen Gato Negro fortsatt, uten at noen blir krenket av det? For å forklare at en person er fet, uten å bruke “støtende” ord, kan vi da forklare det? Eller skal vi slutte helt å forklare utseende på noen?
Kan vi ikke si “same” til en som er same? Eller “homo” til en person som er homofil? Og hvorfor er det rasistisk å kle seg ut som f.eks urfolk eller en mexicaner hvis man er hvit i huden selv? Er ikke Pocahontas, Jasmine eller Mulan “innafor”? Selv for ei norsk, hvit, jente som er glad i Disney prinsesser som er mørkere i huden enn seg selv?
