Etter jeg ble voksen var jeg aldri spesielt glad i vinter. Det var noe med kulden som krøp inn i margen, og mørket. Og der jeg bodde før var det spesielt mørkt, fordi det så sjelden var snø. Det kom noen dager med snø, så regnet snøen vekk, ble først til slush, og så til hålke. Så var det flere uker med kulde, is og mørke. Og så var det samme runden igjen. Snø noen få dager, før den igjen regnet vekk.
I slutten av januar, hvert år, følte jeg alltid på vinterdepresjon. Var ofte syk og sykemeldt fra jobben, og sov stort sett hele døgnet. Og da jeg kjørte bil satt jeg alltid med hjertet i halsen og gråt.
For snart 6 år siden flyttet jeg hit jeg bor nå. Og etter den første vinteren her, opplevde jeg noe helt nytt. I oktober kom snøen, de første ukene inn i november var det en liten overgang med regn og hålke. Og så ble snøen liggende, og den ble liggende. Så å si all nedbør her jeg bor kommer som snø om vinteren. En sjelden gang, ytterst sjelden, kommer nedbøren som regn, men siden det allerede er så mye snø når regnet kommer, så forsvinner ikke all snøen.
Det er så lyst og fint. Snøen får landskapet til å bli så nydelig. Jeg føler meg nesten pakket inn og omfavnet. Ikke er jeg redd for å kjøre bil lengre heller. Her saltes ikke veiene, de blir brøytet og strødd. Og siden vinteren er såpass stabil med snø og kulde, er også vinterføret på veiene stabilt.
Jeg føler jeg igjen ser vinteren gjennom øynene til mitt indre barn. Jeg ser hvor vakkert det er. Og hvor gøy man kan ha det med snøen. Til og med snøbrøyting er gøy, og så god trening!
