Kjære år 2025 Hvem var det som bestemte at du skulle bli så utfordrende, så tøff? Var det du som bestemte at hele deg, kjære år 2025, skulle bli en følelsesmessig berg og dalbane. Skulle riste ved hele min eksistens. Skulle snu livet mitt på hode. Endre på alle planer, og alt det jeg trodde var stødig og fast?
Kjære år 2025 Var det du som bestemte at dette ikke skulle være mitt “for alltid hjem”? Jeg som trodde at det var her jeg skulle dyrke grønnsaker, frukt og bær, ha høns i hagen, jakte, fiske, plukke bær og sylte, safte og lage alt det jeg drømmer om for å bli så selvberget jeg kan. Var det du, kjære år 2025, som bestemte at jeg skal flytte?
Kjære år 2025 Hadde du en plan bak dette enorme skiftet i livet mitt? Jeg håper og tror det.
Jeg har aldri hatt spesielt god selvtillit. Har alltid slitt med å føle meg bra nok. Føler jeg ofte må prestere og yte ekstra for at andre skal lytte til meg. Jeg har heldigvis ganske god selvfølelse, men å føle meg like verdifull og likestilt med andre, dèt sliter jeg med. Og har gjort det hele livet. Jeg føler meg ofte “snakket over” og “snakket gjennom”.
Jeg er fullt klar over at det meste ligger i hodet. At jeg ikke skal snakke meg selv ned. Og jeg jobber hardt med dette, hver dag.
Likevel havner jeg ofte ned i et hull, og sliter med å komme meg opp igjen. Det som gjorde at jeg havnet i “hullet” denne gangen var innlegget Passer det med litt feedback? der jeg spør deg som leser bloggen hva du liker og hva du vil ha mer av.
Jeg hadde ingen forventninger om noen stor oppslutning da jeg publiserte innlegget. Å ha for store forventninger til noe på forhånd, det har jeg lært er dumt. Dèt dreper i alle fall den gode selvtilliten. Men at jeg bare skulle få èn kommentar (tusen takk!!) var det som gjorde at jeg “dalte litt ned” (igjen).
Dette får meg til å tenke: “Jaja, da er det ingen flere som setter pris på det jeg skriver da, og ønsker at jeg skal skrive mer.”
Jeg jobber hardt, og prøver å si til meg selv (du husker kanskje disse gjentagende nevronsporene?) at det er flere som setter pris på det jeg skriver. Jeg får ofte fine kommentarer og tilbakemeldinger på at det faktisk er sånn. Men, akkurat nå altså, så driver jeg å graver meg opp fra dette “hullet”. Og jeg skal nok komme meg opp denne gangen også!
