Likte du fortellingen om vår Norske natur og den om hestehoven? Jeg har lyst til å skrive en liten historie igjen, og lurer nok en gang på om du vil hjelpe meg!?
Skriv noen stikkord i kommentarfeltet, så mange som du vil og de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Så skal jeg bruke dem til å skrive en ny fortelling.
På forhånd, tusen takk.
Og her finner du resultatet: Mystikk?
Jeg ser det, i ettertid, at innlegget; Når de tøffe dagene står i kø kanskje ble litt vel mørkt. Men med dårlig start på dagen og PMS, kan det meste virke verre enn det er. Og selv om det i ett øyeblikk føles skikkelig ille, så er det kanskje ikke SÅ ille. Men jeg setter så utrolig stor pris på deg som var innom og viste trøst og støtte. Det betyr mye. Takk!
Og akkurat dèt er en stor glede i seg selv. At mennesker man aldri har møtt eller så absolutt ikke kjenner bruker av sin tid på å vise støtte og forståelse, det varmer.
For å gjøre dagen bedre vil jeg “jakte” på disse små gledene, de små tingene som gjør meg glad, og lykkelig.
Å gå tur, spesielt i skog og mark. Dèt fyller meg med mye glede.
Hunden min er kanskje den aller største gleden min. Han gir så mye lys i livet mitt.
Familien og vennene mine også.
Noe som også fyller meg med glede, det er mat. Å lage god mat av Norske råvarer, støtte den Norske bonden og aller helst velge kortreist og ureist (det jeg har dyrket eller plukket selv) mat.
Hjemmelagde karbonader av selvkvernet kjøttdeig
Å plukke masse bær, og lage syltetøy…
…og koke saft.
Å vite at jeg gjør noe bra for naturen vår, gir meg så mye glede. Èn av disse tingene er redesign, sy nye klær av gamle klær, sengetrekk osv. Utrolig gøy!
En singlet blir til, av et gammelt dynetrekk.
Og dette har vært en gammel kjole og en ødelagt tights:
Det finnes virkelig så mye å glede seg over, som fyller på med lykke i hverdagen. Og “jakten” på gleder fortsetter.
En skulle kanskje tro at det var lettere å komme seg opp om morran når vi har gått inn i den lyse tida og det snart er sommer. Men jeg har bare lyst til å sove. Er trøtt og sliten hele tiden. Orker ikke så mye. Jeg prøver å gjøre det jeg virkelig liker og som gir meg noe. Små gleder og små følelser av lykke. Men jeg har mye tankekjør og mye usikkerhet rundt fremtiden.
Jeg har ikke plantet noe i år. Har ikke sådd ett eneste frø. Jeg kommer ikke til å være like selvberget den kommende vinteren. Slik jeg drømmer om. Men jeg har ikke orket. Hva er vitsen? Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her. Hva som venter. Hvis noen spør meg hvor jeg ser meg selv om 5 år, har jeg ikke peiling. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å være om 5 uker en gang.
Jeg vet jeg bare skulle ha tatt et valg. Bestemme meg for noe. Men det er ikke så lett. Det er forferdelig vanskelig.
Jeg tar en dag av gangen. Kommer meg opp om morran, selv om det er senere enn jeg pleier. Jeg finner små gleder. Ett steg. Så et steg til. Og så finner jeg vel veien, til slutt.
Jeg har alltid vært glad i film og serier. Og jeg kan sluke mange episoder i løpet av en uke. Noen serier, og filmer, kan jeg se igjen og igjen, og igjen. Men dette innlegget skal ikke handle om underholdning. Det skal handle om noe jeg har lagt merke til gå igjen i flere (forholdsvis) nye serier jeg har sett i det siste. Akkurat hvilke serier det er er ikke poenget her. Poenget er at det snakkes nedlatende og negativt om noe vi burde fremsnakke som respektfullt og positivt.
Og dette noe er å leve et enkelt liv, et liv uten masse luksus, å ikke leve overdådig og eksklusivt. Uten høyt forbruk. Men å dyrke mat selv. Å sy sine egne klær. Å kjøpe møbler og ting brukt, eller å pusse opp gamle møbler og gi de nytt liv.
Dessverre er dette noe jeg ser gå igjen, ikke bare på film og i serier, jeg ser det i det daglige liv. Det har alltid vært en gjenganger, i alle de år. Blant venner, folk på gata, på butikken, venterom, på kafè, ja overalt. Folk hever øyenbrynene og himler med øynene.
På noen av seriene jeg har sett blir folk som lever enkle, men god og positive liv, sammenlignet med eller henvist til å være dumme, eller tilbakestående, mindre verdt. I en serie gikk de til og med så langt å profilere en person som levde et enkelt liv, på en gård med drivhus og høns i hagen, med gjenbrukte møbler og klær, til å måtte være en serimorder. Nettopp på grunn av det “enkle livet”.
Og det er da jeg blir kvalm og får vondt i magen. Det er klart at slike meninger, selv om man bare ser dem i en film (eller serie), påvirker!
Jeg er da ingen seriemorder. Ikke er jeg dum og tilbakestående heller. Jeg ønsker det som er best for naturen og jorda vår. Jeg sparer også masse penger på å leve et sånn liv. Og det gjør meg mer tilfreds og lykkelig.
Det er ikke “only in the movies” denne holdningen og negativiteten finnes. Og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har kommet lengre enn dette??
Vi mennesker er så opptatt av vekst og framgang. Vi skal stadig utvikle og fornye oss. Nå mener jeg selvsagt ikke at dèt i seg selv er feil, eller galt. Det er viktig å lære nye ting. Det er viktig å vokse og utforske, og å få nye erfaringer, kunnskap og å se ting i et nytt perspektiv. Men vi skal liksom aldri bli der vi er, eller for all del ikke; ta et steg tilbake. Jeg har ofte vært litt sånn; “hvorfor skal vi endre på noe som fungerer bra”? For all endring trenger slett ikke å være god endring!
Og den veien vi går akkurat nå, de endringene vi har hatt frem til nå (de siste årene) og de endringene vi snakker om at vi skal gjøre -for naturen og jordkloden vår -de er slett ikke bra.
Jeg føler at det meste blir tatt fra feil ende. Men når det meste i vår verden handler om penger og profitt, så er det kanskje ikke så rart likevel.
Vi kan (dessverre?) ikke hverken puste, drikke eller spise penger! Penger i seg selv har ingen verdi, og for jorda vår betyr penger absolutt ingenting.
De siste tiårene har vi hatt en boom innen teknologi. Og boomen ser ikke ut til å gi seg, vi må jo utvikle og fornye oss. For eksempel betaler vi så å si ikke med fysiske penger lengre. Alt går via et plastkort eller en App på mobilen. Noe av problemet med dette er at vi mister kontakten med hvor mye penger vi faktisk bruker, vi ser ikke at det fysisk blir mindre i lommeboken. Vi tæpper kortet eller trykker på en knapp på mobilen. Så er resten bare tall på en skjerm (vi sjelden sjekker?).
Og så må vi bytte mobil, ofte, får at operativsystemet som styrer alle funksjoner, skal fungere. Men også for at det skal selges mer og tjenes mere penger. Og så vil de fleste ha noe nytt å vise frem. Følge med i tiden og være in og alt det der.
Det andre som har boomet og er skikkelig in dèt er elbil. For det er vel redningen og løsningen for et “grønt skifte”??
Det de aller fleste ikke tenker over når det gjelder elektronikk, all elektronikk, er at det ikke er fornybart (i alle fall ikke i så stor grad som det vi trenger). Vi fjerner noe fra jorda, som ikke kan gies igjen -ikke annet enn i form av søppel (og ofte farlig og giftig søppel).
Og dette “noe” er mineraler og metaller. Jo større og bedre batteri, jo mer elektronikk, jo flere mineraler og metaller behøves.
Det er selvsagt ikke bra å måtte ta ned trær for å lage penger, aviser og blader, kvitteringer og alt det vi nå har byttet ut i fordel for mobilen. Avskoging er slett ikke bra for hverken miljø, natur eller klima. Men trær kan i alle fall plantes på nytt. Har man gravd ut et område for utvinning av mineraler, er den jorda ødelagt. Da er det ikke mer der lengre.
Og nå skal vi flytte mineralutvinningen til havbunnen, fordi vi (snart) har ødelagt det som kan ødelegges av jorda på land. Men, på sikt, vil det ikke finnes nok mineraler og metaller til all den elektronikken vi trenger, og som vi vil komme til å trenge i fremtiden.
“Fra feil ende” skrev jeg over her, og fra feil ende tar vi det! Hva med å ta et steg tilbake?
Alle gode fortellinger starter med det var en gang, derfor må denne også gjøre nettopp det. Det var en gang, grønne enger så langt øyet kan se. Helt til øyet møter fjell. Lukk øynene og du kan høre gresset bølge seg i vinden. Høre det suse. Visle, nesten så det hveser. Og lytter du nøye etter kan du høre vinden ule mellom fjellene. Som et sug, fra fjell til fjell, fjell mot fjell. Du kan føle gresset mot huden. Kile leggene og knærne. Fingertuppene som kjenner det høye gresset i det du går gjennom det. Åpne øynene nå, så du ikke faller!
Den grønne enga varer ikke evig, selv om du kan gå og gå og det føles sånn. For på enga finnes også blomster. Den rene blomsterflor. Hvis du bare ser etter kan øyet oppdage både prestekrage og løvetann, georginer og solhatt. Hvis du virkelig ser kan du se hundrevis av blomster. Og kjenner du godt etter kan du lukte dem også. En søtlig og mild lukt. Behagelig blanding av honning, sitron og anis. Kanskje vil du plukke noen, og ta med deg hjem?
Så oppdager du flere som plukker, masse grønt gress og løvetann. Ei ku og kalven hennes står der borte og beiter. Koser seg med det frodige gresset. Nyter sommerdagen. Takknemlig for vinden, som holder fluene unna. Takknemlig for sola, som varmer.
Du lar dyrene være i fred. Passerer stille forbi. Med en blomsterbukett i hånda.
Lengre fremme kan du skimte en gammel løe. Det er nok ikke der kua og kalven hennes finner ly under tak nå i disse dager. Forfallen og tatt av tidens tann. Veggene rast sammen og taket borte, sikkert falt til bunnen. Men en gang i tiden var den nok et perfekt sted for å lagre høy. Du tar en hvil, før du går videre. Takker for sommeren, i det du skimter snø på toppen av fjellet.
Da hører du det. Bølgene som slår inn mot land. Kjenner den svake lukten av salt, og tang. Der hvor fjellene går ned i havet. Skimter du fjorden. Og du vet at du er fremme. Du har nådd målet for turen. Lykkelig, og ydmyk for norsk natur!
Tusen takk til Mette og Pensjonistgunna for inspirasjon og stikkord! Ordene er uthevet.
Likte du fortellingen om hestehoven? Jeg har lyst til å skrive en liten novelle igjen, ikke om en hestehov denne gangen da. Om hva dèt vet jeg ikke, enda. Men kanskje du har lyst til å hjelpe meg?
Skriv noen stikkord i kommentarfeltet under her, så mange som du vil og de ordene som “popper opp” i hodet ditt akkurat nå. Hvis du vil du være med, vil jeg ha ordene dine innen dagen er over.
På forhånd takk for hjelpen.
Og her finner du resultatet: Bare en drøm? Eller, en fortelling om Norsk natur?
I dag føltes det best å bare ligge under den gode, varme, trygge dyna. Vanligvis har jeg en hund som vekker meg relativt tidlig for å ut på do. Men i dag mente også han at dyna var best. Vi lå der, sammen, og halvsov ganske lenge. Lenge etter vår “vanlige” tid, og enda litt lengre. På bra dager våkner vi, hunden min og jeg, lenge før klokka ringer. Men i dag slumret jeg både to og tre ganger.
Vi kom oss opp til slutt, motvillig. Vofsen var en kjapp runde ut for å gjøre sitt fornødne. Før frokost og en kopp kaffe.
Ingen store planer på agendaen i dag, bare meg og tankene mine. Ikke alltid det beste kanskje.
Fikk ryddet unna alt som hadde hopet seg opp i vask og på kjøkkenbenk. Jeg er glad i å lage mat. Og finner mye lykke i gode Norske råvarer.
Jeg holder ekstra hardt fast i de små gledene og de små lykkefølelsene, spesielt nå i disse dager. Og det å bidra til å støtte Norske aktører og å lage god mat med det bønder har jobbet så hardt for, dèt gir meg en god følelse.
Planlegger å lage tacogryte med rester av hjort og en litt slapp tomat, blant annet, til middagen i dag. Tacogryte er flott til å kvitte seg med rester, og samtidig få en nydelig middag.
Tankene kverner i dag. Jeg jobber hardt for å ikke bli fastlåst i et gjentagende nevronspor. Og det jeg jobber hardest med å snu er “jeg er ikke god nok” til “jeg gjør så godt jeg kan”.
Jeg gjør litt mer husarbeid. Støvsuger. Vasker badet. Legger sammen klær.
Kommer meg så ut i skogen på en tur. Gleder hunden, og meg selv, med frisk luft. Og ingenting slår lukten, og lydene i skogen. Og nå er det nesten helt fritt for snø også, så lettere å komme seg frem.
Vel hjemme. Hodet -eller skal jeg si tankene, føles litt bedre. Lager meg lunsj og setter meg ned for å skrive dette innlegget. Og med ett er jeg helt sikker, en dårlig dag ble snudd til en superfin dag. I det jeg leser DETTE. TUSEN TAKK Pensjonistgunna!!
Det var tidlig vår og håpet om varmere dager lå i luften. Under det siste laget med snø. Under visne blader. Dødt gress fra i fjor og jord, ventet et lite frø. Det lille frøet var utålmodig, lengtet etter å stige opp av bakken. Men bakken var kald og telen hadde ikke sluppet taket.
Hele jorden ventet på en ny start etter en lang og kald vinter. Og det lille frøet ville ikke vente mer. Det hadde ligget der, helt stille, helt siden i fjor. Da det hadde blitt spredt med vinden. Landet akkurat her, og nå ville det ikke være stille mer.
Så det begynte å presse seg opp, opp, oppover. Som en oppadgående spiral med positive tanker presset frøet seg forbi røtter, jord og sand. Og steg opp, til overflaten. Men overflaten var slett ikke slik det hadde sett for seg. Det hadde sett for seg grønt gress, og mange blomster. Akkurat slike blomster som dèt. Gule. Og andre, hvite, blå, og kanskje lilla og rosa. Akkurat slike farger som vinden hadde hvisket om, den dagen i fjor.
Det frøet så der det hadde steget opp, var langt fra hva fantasien til det hadde fått. Det var grått. Det var steiner så langt det gule “øyet” kunne se.
Selv om solen varmet ned på det lille frøet, som nå hadde strakt seg til å bli en liten gul blomst, følte den seg kald. Og alene. Da solen gikk bak en sky bøyde den det lille hodet sitt ned og snufset mot steinene den hadde vokst opp fra. Livet ble slett ikke slik den lille gule blomsten hadde sett for seg. Kanskje hvis den hadde hatt en drømmefanger denne vinteren, mens den drømte om blomster i alle regnbuens farger der sammen med den i det grønne gresset, ville livet sett annerledes ut nå?
I fortvilelsen, følte den lille gule blomsten med ett vingeslag. Løftet det gule hodet sitt opp for å se. I det en sommerfugl plasserte alle de seks beina sine på den.
– Ikke vær lei deg! sa sommerfuglen. Jeg tror jeg ble født litt for tidlig. Og du er den første blomsten jeg har sett. Jeg er så utrolig glad for å se deg. Du er ikke alene!
Sommerfuglen drakk nektar av den lille gule blomsten, og ble fylt med masse deilig energi, klar for å fly videre.
– Kan du. sa blomsten til sommerfuglen. Kan du bære med deg litt pollen fra meg, og spre frøene på en stor grønn blomstereng. Slik at dè frøene kan vokse der, neste år?
Sommerfuglen tittet ned en stund på den lille gule blomsten, før den svarte.
– Jeg vil gjerne spre litt av ditt pollen, men jeg vil spre frøene over all grus og sand jeg kan finne, slik at det neste år også vil finnes gule, kreative flekker overalt blant det grå. Akkurat slik du er; en fargeflekk!
Før blomsten rakk å svare, hadde sommerfuglen fløyet av sted.
Dette ga den lille gule blomsten mot til å blomstre, akkurat der den hadde sine røtter. Og den skinte med sola, hver dag. Helt til det en dag, med små skritt, nærmet seg en liten tass. Og moren hans.
– Se mamma! sa gutten, og pekte. Årets først hestehov. SE, så fin den er!
Tusen takk til Pensjonistgunna og Frodith for stikkord (fra dette innlegget) og inspirasjonen som skulle til for å skrive denne fortellingen. Ordene er uthevet.
Jeg gjør dette gjerne igjen!
Jeg har lyst til å skrive. Ikke bare rable ned noe her på bloggen om meg og mine tanker om naturen, bonden, mat, gjenbruk og skilsmisse og alt det jeg måtte tenke på. Jeg har lyst til å, virkelig, skrive tekst, noveller og kanskje dikt. Men jeg trenger et sted å begynne.
Så jeg trenger din hjelp, har du har lyst til å hjelpe meg med å skrive små og litt lengre historier, som du etterpå kan kose deg med til kaffen, eller på bussen, i hengekøya, sofaen -hvor det måtte være.
Hva sier du til å begynne med en liten novelle? Kan du gi meg noen stikkord jeg kan bruke? -Så mange du vil.
På forhånd takk for hjelpen.
Og her finner du resultatet: Hestehoven
