En skulle kanskje tro at det var lettere å komme seg opp om morran når vi har gått inn i den lyse tida og det snart er sommer. Men jeg har bare lyst til å sove. Er trøtt og sliten hele tiden. Orker ikke så mye. Jeg prøver å gjøre det jeg virkelig liker og som gir meg noe. Små gleder og små følelser av lykke. Men jeg har mye tankekjør og mye usikkerhet rundt fremtiden.
Jeg har ikke plantet noe i år. Har ikke sådd ett eneste frø. Jeg kommer ikke til å være like selvberget den kommende vinteren. Slik jeg drømmer om. Men jeg har ikke orket. Hva er vitsen? Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her. Hva som venter. Hvis noen spør meg hvor jeg ser meg selv om 5 år, har jeg ikke peiling. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å være om 5 uker en gang.
Jeg vet jeg bare skulle ha tatt et valg. Bestemme meg for noe. Men det er ikke så lett. Det er forferdelig vanskelig.
Jeg tar en dag av gangen. Kommer meg opp om morran, selv om det er senere enn jeg pleier. Jeg finner små gleder. Ett steg. Så et steg til. Og så finner jeg vel veien, til slutt.
Et steg av gangen er det rette nå. Ingen vet hvor de er om fem år.
❤❤
Dette er vondt. Håper du finner ut av ting og at mye ordner seg. Vanskelig å trøste, men vil i hvert fall gi deg litt støtte ved å vise at jeg leser bloggen din🥰 Stå på. Og det fine er at du ser gledene i de små ting og hendelser rundt deg.
Tusen takk Gunn. ❤ Det setter jeg så utrolig stor pris på. Og det hjelper, det er godt å få støtte (selv fra noen man egentlig ikke kjenner). ❤