Nå i dag er min husstand på butikken ca. èn gang i uka. Noen uker går det fem dager mellom vi handler, andre uker kan det gå ti dager. Drømmen er å handle enda sjeldnere.
Vi ønsker å kjøre bil så lite som mulig, mest for at dèt er best for natur og miljø, men også fordi vi sparer penger på å kjøre sjelden. Vi samler opp alle ærend vi har og gjør alt på den dagen.

Vi er heller ikke slike “cafè-folk” som liker å drikke kaffe latte eller har behov for “noe attåt kaffen”. Vi er ikke glade i “by-livet” noen av oss, og skal vi drikke kaffe et annet sted enn hjemme, gjør vi det mye heller hjemme hos noen vi kjenner.
Og der er det (litt for) ofte oppdekking så det holder. Har du lest: Gjestfrihet -til besvær!?

Jeg har blitt mer og mer opptatt av at all maten jeg kjøper først og fremst skal være Norsk, men også at det skal vare så lenge som mulig. Og det irriterer meg stadig alle disse småpakkene vi liksom skal kjøpe. Dette gjør jo at det blir mye mer emballasje på hver eneste matvare (sukk).
Jeg husker før i tiden, da besteforeldrene mine levde, da fikk man kjøpt det aller meste på store spann og i store sekker. Nå, ser jeg dette sjeldnere og sjeldnere.

Det jeg i dag får kjøpt i store pakker (i en vanlig dagligvarebutikk) er ris (5 kilos sekk) og salt (4 kilos sekk). Sukker, for eksempel, kan jeg kjøpe “stort”, men det er jo egentlig ikke det, siden det bare er de vanlige 1 kilos pakkene samlet sammen i plast.
Alt på butikken ser ut til å krympe og blir levert med mindre og mindre i pakken (samtidig som prisene også stiger).

Jeg vil ha den enkelte matvare i èn stor pakke. Om det er kjøtt, meieriprodukter, gryn, mel, pasta eller hva det måtte være, må det være mulig å faktisk kunne velge stort.

Jeg har en drøm om å bli så selvberget jeg kan, mye i denne drømmen handler også om å kaste minst mulig søppel.