En undersøkelse gjort i USA viser at vi i gjennomsnitt tenker 60 000 tanker om dagen. 95 prosent av disse tankene er gjenbruk, det vil si tanker som kretser i ring om og om igjen om det samme. Hele 80 prosent av disse tankene er negative. Det vil si at bare 20 prosent av tankene våre er positive og optimistiske tanker.

Flere hjerneforskere sier at jo mer vi tenker og gjør det samme, jo mer vil hjernens milliarder av nevroner, som videreformidler informasjon, skape fastfrosne nevronspor, som på magnetisk vis tiltrekker mer av det samme stoffet. Den negative “historien” tiltrekker mer negativ materie.

I det siste har jeg nok gjenbrukt ganske mange negative tanker. Selv om jeg, helt sikkert, er langt over gjennomsnittet opptatt av gjenbruk, så er nok ikke gjenbruk av negative tanker akkurat det beste. Men å være klar over det er første steg på riktig vei, veien mot endring.

Jeg ønsker slett ikke å bli fastlåst i et gjentagende nevronspor. Selv om det kanskje er der jeg har vært en god stund, så er det ikke der jeg ønsker å være, og da har jeg vel kommet et lite stykke ned den riktige veien!?

Informasjonen til denne teksten er hentet fra boken Når Sjelen Kaller (-skap det livet du lengter etter)  av Gitte Jørgensen

– Hvordan er det med deg? spurte hun meg.
– Bra! svaret mitt kom bare sekunder etter, jeg rakk ikke tenke en gang. Det gikk på autopilot, refleks. Egentlig skulle jeg ha sagt noe annet. Fordi, det går ikke “bra”. Bra, er et godt stykke unna hvordan det faktisk er. Men hva skulle jeg ha svart?

Skulle jeg ha fortalt om kvalmen, og mageknipen. Hodepinen, og de vonde skuldrene der all vekten fra “bagasjen” jeg bærer på ryggen blir båret.
Skulle jeg ha fortalt om tårene jeg svelger. De vonde tankene. Og at den største kritikeren jeg har i livet mitt, er meg selv?
Men det høres så mørkt ut. Liksom at jeg sliter og lider, har det fælt med meg selv. Men dèt har jeg jo ikke. Jeg har det ikke forferdelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fordi jeg har så mye bra i livet mitt. Jeg har en familie- mor, far, tanter, onkler og søskenbarn -jeg vet stiller opp for meg hvis det er noe. Uansett hva. Og jeg har en knippe utrolige mennesker, jeg kaller bestevenner, som jeg vet er glade i meg og hadde sluppet alt de hadde i hendene bare for å stille opp for meg. Jeg er heldig.

Jeg har penger på konto. Jeg har mat i skuffer, skap og fryser. Og skulle jeg ende opp med å måtte flytte, vet jeg om flere åpne dører jeg kan gå inn, hvis jeg trenger det.

– Hvordan er det med deg? spurte hun meg.
Og det jeg skulle ha svart er det vanskeligste svaret.
– Han jeg har vært sammen med i over 24 år er ikke glad i meg på samme måten som før. Vi har levert inn separasjon. Jeg vet ikke hvordan fremtiden ser ut, en fremtid jeg visste akkurat hvordan skulle se ut -men så er det ikke sånn likevel. Jeg greier ikke å forstå det, alt føles som en vond drøm jeg vil våkne opp fra.

– Hvordan er det med deg? spurte hun meg.
– Bra. svarte jeg. Fordi, det går bra. Jeg må bare finne ut av det først.

Det har skjedd store endringer i livet mitt. Akkurat nå er jeg litt sånn “on hold”. Separert. På vent.

Separasjon leder som regel til skilsmisse dèt er liksom tanken bak.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke helt hva som skjer, videre, neste.

Jeg stiller meg de “store” spørsmålene; “hva vil jeg”  “hvem er jeg”  “hvor går ferden videre”.

Men hovedingrediensen, ryggmargen, kjernen -av den jeg er, er jo der fortsatt.

Det jeg virkelig brenner for, det har slett ikke sluknet, det brenner stadig like sterkt.

Og det jeg brenner for dèt er naturen vår, jordkloden. Å støtte de Norske aktørene, å velge Norsk, lokal -kortreist og ureist -mat. Å lage maten selv, fra bunnen. Å ta vare på det vi allerede har, både når det gjelder mat, klær, ting og alle mulige duppeditter og saker og ting. Og å etterlate seg et minst mulig avtrykk.
*Rethink  *Refuse  *Reduce  *Reuse  *Recycle  *Repair

Siden jeg er i en prosess endrer kanskje bloggen seg litt også. Bloggen har vært like mye “on hold” og på vent som det jeg har. Det har vært stille. Kanskje vil det være mindre aktivitet her enn det vanligvis var, men det som er sikkert er at jeg ikke skal separeres fra å skrive!

I de siste månedene har jeg gjemt meg i kjelleren. Jeg mener det ikke bokstavelig da. Jeg har ikke, sånn fysisk, sittet nede i kjelleren under huset der jeg bor sammen med utemøbler, plantekasser og poteter fra i fjor fulle av groer. Jeg mener, jeg har vært i kjelleren, inne i hodet mitt. Dypt nede i min indre kjeller. Og der har det, til tider, vært mørkere, kaldere og fuktigere enn den faktiske jordkjelleren, der jeg (fortsatt) henter poteter for å spise til middag.

2025 har vært et tungt, vondt og vanskelig år. På en måte føles det som jeg har sittet i vakum, og ikke har forlatt 2024 enda. Litt sånn i fornektelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg og han jeg har vært sammen med i over 24 år har levert inn separasjonspapirer.
Og akkurat nå, vet jeg ikke riktig hvem jeg er lengre.
Jeg har speilet han jeg har vært gift med. I alle disse årene har alt blitt til en miks, der jeg ikke lengre vet hva som er meg, og hva som er han. Hva som er mine følelser, og hva som er hans følelser. Hva som er mine meninger, og hvilke som er hans. Hva jeg ønsker. Hva som gjør meg glad og lykkelig. Og hvor slutter, og begynner, det som er meg, og det som er han.

Jeg vet at jeg, på en måte, må begynne på nytt. Starte fra scratch.
Det føles som å være tenåring igjen. Gå på ungdomsskolen og skulle finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil bli. Hvilken videregående skole jeg skal søke på. Hvilke fag jeg vil ta, hvilken linje jeg skal gå. Hvor jeg skal bo.
Alt føles igjen nytt. Litt usikkert og skummelt.

Det som er sikkert dèt er at livet ikke er lineært. Ingenting er konstant. Livet kan snu så fort, på et blunk kan noe uforutsett skje, når en minst aner det.