I de siste månedene har jeg gjemt meg i kjelleren. Jeg mener det ikke bokstavelig da. Jeg har ikke, sånn fysisk, sittet nede i kjelleren under huset der jeg bor sammen med utemøbler, plantekasser og poteter fra i fjor fulle av groer. Jeg mener, jeg har vært i kjelleren, inne i hodet mitt. Dypt nede i min indre kjeller. Og der har det, til tider, vært mørkere, kaldere og fuktigere enn den faktiske jordkjelleren, der jeg (fortsatt) henter poteter for å spise til middag.

2025 har vært et tungt, vondt og vanskelig år. På en måte føles det som jeg har sittet i vakum, og ikke har forlatt 2024 enda. Litt sånn i fornektelse.

Jeg og han jeg har vært sammen med i over 24 år har levert inn separasjonspapirer.
Og akkurat nå, vet jeg ikke riktig hvem jeg er lengre.
Jeg har speilet han jeg har vært gift med. I alle disse årene har alt blitt til en miks, der jeg ikke lengre vet hva som er meg, og hva som er han. Hva som er mine følelser, og hva som er hans følelser. Hva som er mine meninger, og hvilke som er hans. Hva jeg ønsker. Hva som gjør meg glad og lykkelig. Og hvor slutter, og begynner, det som er meg, og det som er han.

Jeg vet at jeg, på en måte, må begynne på nytt. Starte fra scratch.
Det føles som å være tenåring igjen. Gå på ungdomsskolen og skulle finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil bli. Hvilken videregående skole jeg skal søke på. Hvilke fag jeg vil ta, hvilken linje jeg skal gå. Hvor jeg skal bo.
Alt føles igjen nytt. Litt usikkert og skummelt.

Det som er sikkert dèt er at livet ikke er lineært. Ingenting er konstant. Livet kan snu så fort, på et blunk kan noe uforutsett skje, når en minst aner det.