Veldig ofte skulle jeg ønske at jeg var som alle andre, som gjennomsnittet, normal. Det hadde vært så mye enklere da.
Jeg hadde sluppet at folk ser rart på meg, skrå blikk. Jeg hadde sluppet å til en stadighet måtte forklare.
Spesielt nå i disse jule-tider hadde det vært fint å være som normalen. Å slippe å forklare hvorfor jeg ikke kjøper (eller vil motta) gaver. Hvorfor jeg ikke har juletre, eller nisser, eller baker (kaker og kjeks). At jeg enda ikke vet hva jeg skal ha til middag den 24. Kanskje blir det rester fra dagen før, kanskje blir det pizza eller pasta eller hva jeg måtte ha lyst på den dagen.
Det hadde også vært fint, sånn til vanlig, å like shopping, å kjøpe seg noe nytt, vise det frem og å glede seg over nye ting, uten å synes at dèt er teit. Og å ikke tenke over at alt man kjøper nytt er dårlig for naturen og jordkloden vår.
Å dra på kafè er noe gjennomsnittet liker og ønsker å gjøre, kaker og kaffe latte dèt er tingen, visstnok. Det hadde vært fint å like det. Å ikke bli sliten av alle lydene og lysene og menneskene. Og å tåle sukker og krem og sånn hadde jo vært fint.
Det hadde også vært fint å like alkohol og å være sammen med andre som drikker alkohol. Disko, hjemmefest, barer og konserter. Det hadde jo vært greit å være som normalen og å ta del i en fest eller to, uten å føle seg syk og uvel.
Jeg skulle også ønske jeg ikke stilte spørsmålstegn ved ting, men bare godtok det meste slik det er.
Det hadde vært veldig praktisk å være som normalen, slik det forventes.
Tja. For å dra en klisje: «Why fit in – when you were born to stand out» ?
Ingen føler det enkelt å kjenne seg annerledes, tror jeg – men jeg vil nå heie på å være autentisk for det.
Hei Verdande, så koselig å høre fra deg, og takk.