Vi lærer tidlig i livet at vekst og fremgang er viktig. Vi har et samfunn som er lagt opp til at man skal stige i gradene, at man skal strebe etter utmerkelser og forfremmelse.
Fra vi er små trer vi inn i denne sfæren. Gode karakterer er viktig. De med de beste karakterene kommer inn på de beste skolene. Snill, still og skoleflink belønnes. Og er man ikke dèt handler det om å være mest populær, den med flest venner og mest makt. Systemet vårt har alltid vært slik. Uansett alder. Uansett tidsepoke.
De som har kommet seg “opp og frem her i verden” blir fremsnakket og roset.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

“Du havner i kassa på Kiwi” -er noe negativt man sier. “Skal du bli bonde?” -stilles med en negativ undertone. “Jobber du som renholder?” -og folk himler med øynene etterpå.
Noe av det første vi spør en ny person vi treffer, er; “Hva jobber du med?”
Vi er pattedyr, og rangerer hverandre i hierarkiet, og med oss mennesker er penger og makt tydeligvis det viktigste.

Jeg synes det, med tiden, har blitt mer og mer viktig å sette seg selv først. Å ikke sette seg selv først nå i det 21. århundre blir sett på som rart og nesten nedverdigende. Før var man mest opptatt av å utrette noe. Nå, er man mest opptatt av å bli noe.

Men det som er det rareste, synes jeg, dèt er at de viktigste jobbene og de viktigste menneskene, dèt er de som “jobber på gulvet”. Det er nettopp de som (blant annet) lager maten vår, de som plasserer denne maten i hyllene, og de som vasker doene og tømmer søppel. Samfunnet vårt går ikke rundt uten.
Det er ingen vits i menneskene som sitter på toppen av pengesekkene og peker med fingeren og mottar applaus, hvis det ikke hadde vært for alle de som gjør jobben “de aller fleste” ser på som en drittjobb.