Jeg har alltid vært glad i standup. Jeg er av og til innom YouTube for å se noen gamle videoer av blant annet Rowan Atkinson, Dagfinn Lyngbø, Terje Sporsem, Kristian Valen og Bård Tufte Johansen. I det siste har jeg sett noen riktig så gamle med Kristian Valen og Dagfinn Lyngbø, og jeg ler så jeg nesten tisser på meg.
Jeg er litt sånn at jeg ler mest av det jeg kjenner meg igjen i, der jeg blir tatt på kornet. Det som kanskje er typisk kvinne, typisk min alder, typisk en hundeeier eller typisk for de som bor på de traktene av Norge der jeg bor -sett fra komikerens øyne.
Og det slo meg, kan det være over for standup-komikeren? I dette -tar seg nær av alt, krenkesamfunnet vi har skapt, kan det være kroken på døra for komikere?
Det er snart ikke igjen noen som synes det er gøy å bli “tatt på kornet”, mange føler seg krenket av dette nå, eller blir krenket på vegne av noen andre. Å herme etter noen og/ eller å bruke ironi og satire til humor, er ikke like lett nå som før, fordi det er så mange som kanskje kan bli fornærmet eller tar seg nær av det.
Dèt er så dumt, og teit. Har vi virkelig så høye tanker om oss selv nå, eier vi ikke selvironi lengre?
Og jeg føler at svaret på dette er “Nei”. Færre og færre nå i dagens samfunn greier å le av seg selv. Man tar seg selv så selvhøytidelig.
Jeg synes at dette er DUMT. Alt her i verden er ikke ment vondt! Alle er ikke ute etter å “ta deg”.
Vi fjerne eller gjør om fullt av ord, som en løsning på problemer. Når dèt slettes ikke er en løsning. Skal vi begynne med restriksjoner for hva en komiker skal eller ikke skal kunne si også?
Thank god for Britain, sier jeg bare, for de der er så ‘unappologetic’ som det får blitt.
Men vesten, Norge så avgjort innkludert, er blitt en krenkekultur der man kan si seg krenket for alt mellom himmel og jord, -og det blir tatt hensyn til!
En ting er de som lar seg krenke på egne vegne, men de som hyler aller høyest, er jo alle de som lar seg krenke på andres!
Ja, Norge har blitt ganske så ekstreme når det gjelder krenke-kulturen. Og verre ser det ut til å bli…
Og jeg blir bare oppgitt, og litt trist, over alt vi absolutt må unnskylde hele tiden.