Da jeg gikk siste året på ungdomsskolen, på slutten av 90-tallet, hadde alle de andre i klassen det klart hva de ville bli. Det var bare å fylle ut søknadspapirer med skoler. Førstevalg, andrevalg, tredjevalg.
For min del var det vanskeligere. Jeg var flere runder inne hos rådgiveren og reiste på åpen dag hos forskjellige videregående skoler. “Du må ta utgangspunkt i det du er flink til -og liker” -sa de til meg. Men jeg følte ikke jeg var flink til noe. Hadde ikke gode karakterer, utmerket meg ikke i noe spesielt.
Jeg var glad i å skrive. Og jeg fikk ofte skryt for det jeg hadde skrevet, men aldri gode karakterer. Det var aldri enestående. Jeg var ikke flink i rettskriving, jeg var slurvete og rask og skriften min var ikke spesielt fin. Dette var selvsagt den gang vi skrev alt for hånd, og stiler og tekster skulle innføres fint med løkkeskrift, fylle arket på riktig måte og se bra ut.
Norsklæreren min sa, den gangen sist på 90-tallet; “Kanskje du skulle blitt journalist?” Men jeg hadde slett ikke lyst til å reise rundt og intervjue folk og spørre og grave om livet deres og meningene deres.
Jeg endte opp med å gå yrkesfag. Slett ikke noe jeg egentlig ville jobbe med, men jeg måtte bare gjøre noe helt annet, som ingen av de andre skulle gjøre. Jeg hadde behov for å komme meg vekk.
Og nå sitter jeg her nesten 30 år etterpå, og lurer igjen på hva jeg skal “bli”!? Og nei, jeg har, fortsatt ikke, tenkt å bli journalist!
🙂 Og da vet du det, at du IKKE skal bli journalist 🙂
Hehe… Ja, da vet jeg det. 🤪