lause ting.

I forrige uke fikk kroppen min - nærmere bestemt hjertet - merke hvordan det føles når love takes over. Et lynnedslag av ekte kjærlighet. Jeg vil beskrive det som et rush av varme såpebobler som fyker gjennom kroppen og etterlater sommerfugler som leker rundt, høye på sukkerspinn. Det var lykkens klimaks. Et kroppslig big bang. Brikkene i puslespillet som falt på plass. Ja, ord blir liksom for små i denne sammenhengen. De strekker ikke til. Hva førte til at jeg den dag i dag er rusa på denne deilig følelsen, tenker du kanskje? Vel, sett dere ned. Lukk øynene og la meg ta dere med på en ekte kjærlighetshistorie.

Det hele startet tirsdag klokken 14.28. Min far og jeg lasset bilen full med aleskens bagasje som hadde hopet seg opp over jula, startet motoren og stilte GPSen inn på "Drammen Jernbanestasjon". Jeg skulle nemlig ta toget over fjellene og frem til byen som ligger gjemt blant syv av dem. Jeg fikk plass ved siden av ei jente som var forkjøla stakkars. Snørra, svetta og hosta gjorde hun.
"Huffda, forkjøla du?" smilte jeg medfølende og la til
"Jeg har akkurat vært forkjøla, jeg. Så ikke bekymre deg for å smitte meg".
Hun så på meg med et blikk som lyste TAKK og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå var jeg heldig - fikk sjansen til å gjøre dagen bedre for den stakkars jenta, som jeg må ha snørrende over skuldrene mine herfra til Bergen. Takk.
Så plugga jeg i iPoden og dro setet bakover og kjente allerede et stikk av kjærlighet i brystet.

Toget putret videre, helt til det ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! Det vil si, det sa ikke stopp, det sa "iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh" og så stoppet det. Jeg smilte og tenkte at vi sikkert stoppet for å la vær å kjøre på en søt dåhjort. Deilig med en halvtimes stopp. Så rullet vi videre, helt til vi ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! (Ja, du vet iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh) Enda en dåhjort sier du? Nei, noe galt med strømforbindelsene fortalte den søte konduktøren på høytalerne. Vi fortsatte...

Ok, nå gidder jeg ikke å romantisere dette lengre! Det jævla toget stoppa og gikk, stoppa og gikk, stoppa og gikk. Jokka seg framover i landskapet som en vårkåt sau. Og etter utallige "Vi har et uforutsett stopp" (Hvor mange uforutsette stopp skal til for at  det er forutsett???) fikk vi omsider karra oss fram til Nesbyen hvor vi fint kunne bytta tog med toget som kom fra Bergen, men neida, den smørblide og sjokkerende optimistiske togsjåføren sa at det ikke var noe problem å fortsette. Great at vi har en sjåfør uten dømmekraft tenkte jeg og slo meg i hodet med de to bladene jeg hadde lest ut for to timer siden. Han peisa på så godt han kunne med det ikke-fungerende toget sitt, og da det omsider gikk opp et lys for ham om at dette ikke gikk, var vi tre minutter uten or Ål stasjon. Så vi måtte RYGGE! RYGGE! I tell you. Det i seg selv tok like lang tid som turen til Bergen i utgangspunktet skulle tatt (ta hensyn til overdrivelser). Vi fikk kasta oss ut av toget og inn på busser. Busser, som skulle ta oss til Bergen. (Jeg gidder ikke å nevne at jeg møtte Sandra og at turen blei koseligere pga det, og heller ikke at bussjåføren var så søt). Da vi satte oss på bussen var klokka allerede 23.00, altså en halvtime etter at vi opprinnelig skulle vært i Bergen! Greit nok, tenkte jeg. Jeg skal ikke gjøre dette noe verre enn det er. Jeg hører bare på litt musikk og slapper av. Sover litt.

Vel, sove fikk jeg ikke til og musikken på iPoden var jeg lei. Vi tok ferje. Vi kjørte masse. Det var buss! Jeg var trøtt! Jeg var sulten! Tørst! Sur! Ja, you name it. Egentlig er jeg ei solstråle uten like. Aldri sur, aldri sinna, aldri klagete. Noen kaller meg perfekt - jeg prøver å protestere! Men denne natta nådde jeg altså bunn. Og så, da vi alle trudde at ting ikke kunne bli verre og vi tross alt bare var en times tid uten for Bergen, stoppet bussen. Stopp sa det! Og der stod vi. I to timer. VEI-FUCKINGS-ARBEID!! Hva gir du meg? Jeg gidder ikke å dvele ved det nå. Jeg kjenner raseriet, jeg mener, kjærligheten, blomstre! Vi kom oss i alle fall fram til Bergen og der måtte jeg kose meg i taxi-kø i en time. Deilig.

Da jeg omsider la meg under dyna, klokken 06.30, etter 16 timer på tur, sendte jeg en liten tanke til Amor og takket han for at kjærlighetens piler traff meg akkurat denne dagen. Love = NSB.