I'm LOST because of youuu, John Locke (?)
Tnx 4 fucking ruining my fucking life da, db.no!!!!
FAEN! Har jeg investert i ny bikini til ingen nytte?
Tnx 4 fucking ruining my fucking life da, db.no!!!!
Stygt!
Jeg hater bilder på høykant. Det ødelegger alt med et bilde synes jeg. Skulle ikke vært lov å ta bilder på høykant. Hvis du tar en svipptur rundt på bloggen min ser du at det bare er bilder som "ligger" og koser seg. (Dersom du finner et på høykant skal du få en bolle eller en dinosaurplastfigur - your choise) Det er jo så mye mer sterilt og fint. I stedet for å kødde det til med laaange bilder som hadde vært finere hadde de vært tatt liggende. Mm. Tenk litt over dette neste gang dere knipser!
Her skulle det selvfølgelig vært masse eksempler på stygge, lange bilder. Men etter å ha bladd gjennom alle bildene mine - ALLE - fant jeg ut at jeg bare har tatt et bilde på langs. Og bare legg merke til hvor lang tid det tar å scrolle for å få sett hele bildet. Jesus Kristus!
Æsj.
Her skulle det selvfølgelig vært masse eksempler på stygge, lange bilder. Men etter å ha bladd gjennom alle bildene mine - ALLE - fant jeg ut at jeg bare har tatt et bilde på langs. Og bare legg merke til hvor lang tid det tar å scrolle for å få sett hele bildet. Jesus Kristus!
Æsj.
En lidendes bekjennelser.
Jeg har skjønt at såpass at skal man bli en toppblogger, som jeg selvfølgelig har mål om, må man blogge om uinteressante ting. Det er den linja jeg har lagt meg litt på i det siste. I mangel på noe revolusjonerende å komme med tenker jeg kvantitet framfor kvalitet for første gang i mitt liv. Det er deilig. For når man er så perfekt som jeg er, kan det føles litt tungt å hele tiden leve opp til andres forventninger. Nå gjør jeg ikke det. Og det er rett og slett befriende. Men nå har jeg noe viktig å bekjenne for dere, kjære alle sammen. Noe av stor interesse for ikke bare deg og meg, men hele menneskeheten. (Ikke kall meg overdramatisk er du snill)
Jeg er sjuk. I natt våkna jeg først en gang klokka fem med slim i alle kroppsåpninger. Ja, faktisk. Jeg fikk ikke puste og måtte tisse. Jeg tok meg en tur på badet. Der pussa jeg tenner to og en halv gang for å fjerne slimet som lå som et tjukt belegg på tunge, tenner, gane og delevis svelget. Tannkremen smakte forskrekkelig blandet med slimet og gjorde opplevelsen særdeles brekningsfremkallende. Deretter pussa jeg nesa så mye at jeg sprengte et blodkar i øyet og fylte hvert nesebor med ei god dose nesespray som rant ned i svelget og smakte tarmslyng. Til slutt tissa jeg litt, drakk vann og tenkte at nå har jeg det så bra som jeg kan få hatt det, forholdene tatt i betraktning. Så jeg la meg. Men det tok ikke lang tid før min perfekte tilværelse slo sprekker - jeg begynte å kaldsvette. Det rant i strie strømmer fra ører, hårrøtter og nakke nedover ryggen min. Dette var lite behagelig, som du sikkert kan forstå, men så tok jeg meg sammen og tenkte på folk som har det verre også sovna jeg med et smil om munnen. (Det var ikke et smil - leppene mine er uttørka fordi jeg puster med åpen munn hele tida, så munnen min er konstant forma sånn). Så våkna jeg halvannen time etter og måtte gjenta denne prosessen. Og så videre.
Jeg velger å dele denne tragiske historien om mitt liv med dere, kjære lesere, fordi jeg føler at ved å skrive om dette emnet, blir det igjen enklere for andre å åpne seg når de er i samme situasjon. Kanskje bidrar jeg til at dette temaet mister sitt tabustempel og vi forbedrer menneskeheten? Jeg tror og håper det. Takk.
Jeg er sjuk. I natt våkna jeg først en gang klokka fem med slim i alle kroppsåpninger. Ja, faktisk. Jeg fikk ikke puste og måtte tisse. Jeg tok meg en tur på badet. Der pussa jeg tenner to og en halv gang for å fjerne slimet som lå som et tjukt belegg på tunge, tenner, gane og delevis svelget. Tannkremen smakte forskrekkelig blandet med slimet og gjorde opplevelsen særdeles brekningsfremkallende. Deretter pussa jeg nesa så mye at jeg sprengte et blodkar i øyet og fylte hvert nesebor med ei god dose nesespray som rant ned i svelget og smakte tarmslyng. Til slutt tissa jeg litt, drakk vann og tenkte at nå har jeg det så bra som jeg kan få hatt det, forholdene tatt i betraktning. Så jeg la meg. Men det tok ikke lang tid før min perfekte tilværelse slo sprekker - jeg begynte å kaldsvette. Det rant i strie strømmer fra ører, hårrøtter og nakke nedover ryggen min. Dette var lite behagelig, som du sikkert kan forstå, men så tok jeg meg sammen og tenkte på folk som har det verre også sovna jeg med et smil om munnen. (Det var ikke et smil - leppene mine er uttørka fordi jeg puster med åpen munn hele tida, så munnen min er konstant forma sånn). Så våkna jeg halvannen time etter og måtte gjenta denne prosessen. Og så videre.
Jeg velger å dele denne tragiske historien om mitt liv med dere, kjære lesere, fordi jeg føler at ved å skrive om dette emnet, blir det igjen enklere for andre å åpne seg når de er i samme situasjon. Kanskje bidrar jeg til at dette temaet mister sitt tabustempel og vi forbedrer menneskeheten? Jeg tror og håper det. Takk.
I like you so much better when you're naked, McDreamy!
Alle episodene på Greys Anatomy har samme navn som en sang. Feks " A hard days night", "Raindrops keep falling on my head" osv. Og nå, nå har det altså skjedd noe stort, SORT, STORT spør du meg. Episode 12 i sesong 6, altså den nyeste episoden i USA heter "I like you so much better when you're naked". Altså Ida Maria!! HVOR KULT ER IKKE DET? (Jeg er så altfor patriotisk, jeg vet)
Flaks at jeg er så god i photoshop!
<a href="http://www.bloglovin.com/blog/377723/lause-ting?claim=f8p3g44yzjc">Follow my blog with bloglovin</a>
Flaks at jeg er så god i photoshop!
<a href="http://www.bloglovin.com/blog/377723/lause-ting?claim=f8p3g44yzjc">Follow my blog with bloglovin</a>
Storfornøyd med nye truser!
Har fått meg et par nye yndlingstruser. Kjøpt på salg. Den rosa kosta 10 kroner, mens den sorte kosta 30 kroner. Samme trusa! Samme salg! Forskjellig pris. Fy faen. Men det var verdt det. De er dødsdigge! Særlig på meg, selvfølgelig.
Rihanna - kom gjerne under min paraply!
Jeg ser ikke på meg selv som noen utprega Rihanna-elsker, men i går satt jeg bare i sofaen med smågodtet mitt og smilte. For ei jente! Jeg syns hun virker så jordnær og smart. Kanskje jeg lar meg lure? Kanskje ikke. Uansett - fantastisk var det! Og DØDSFLINK live. Det skal hun ha. Dessuten blir jeg så stolt av å være norsk når Skavlan er så flink og likandes.
Love is a three-letter word!
I forrige uke fikk kroppen min - nærmere bestemt hjertet - merke hvordan det føles når love takes over. Et lynnedslag av ekte kjærlighet. Jeg vil beskrive det som et rush av varme såpebobler som fyker gjennom kroppen og etterlater sommerfugler som leker rundt, høye på sukkerspinn. Det var lykkens klimaks. Et kroppslig big bang. Brikkene i puslespillet som falt på plass. Ja, ord blir liksom for små i denne sammenhengen. De strekker ikke til. Hva førte til at jeg den dag i dag er rusa på denne deilig følelsen, tenker du kanskje? Vel, sett dere ned. Lukk øynene og la meg ta dere med på en ekte kjærlighetshistorie.
Det hele startet tirsdag klokken 14.28. Min far og jeg lasset bilen full med aleskens bagasje som hadde hopet seg opp over jula, startet motoren og stilte GPSen inn på "Drammen Jernbanestasjon". Jeg skulle nemlig ta toget over fjellene og frem til byen som ligger gjemt blant syv av dem. Jeg fikk plass ved siden av ei jente som var forkjøla stakkars. Snørra, svetta og hosta gjorde hun.
"Huffda, forkjøla du?" smilte jeg medfølende og la til
"Jeg har akkurat vært forkjøla, jeg. Så ikke bekymre deg for å smitte meg".
Hun så på meg med et blikk som lyste TAKK og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå var jeg heldig - fikk sjansen til å gjøre dagen bedre for den stakkars jenta, som jeg må ha snørrende over skuldrene mine herfra til Bergen. Takk.
Så plugga jeg i iPoden og dro setet bakover og kjente allerede et stikk av kjærlighet i brystet.
Toget putret videre, helt til det ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! Det vil si, det sa ikke stopp, det sa "iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh" og så stoppet det. Jeg smilte og tenkte at vi sikkert stoppet for å la vær å kjøre på en søt dåhjort. Deilig med en halvtimes stopp. Så rullet vi videre, helt til vi ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! (Ja, du vet iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh) Enda en dåhjort sier du? Nei, noe galt med strømforbindelsene fortalte den søte konduktøren på høytalerne. Vi fortsatte...
Ok, nå gidder jeg ikke å romantisere dette lengre! Det jævla toget stoppa og gikk, stoppa og gikk, stoppa og gikk. Jokka seg framover i landskapet som en vårkåt sau. Og etter utallige "Vi har et uforutsett stopp" (Hvor mange uforutsette stopp skal til for at det er forutsett???) fikk vi omsider karra oss fram til Nesbyen hvor vi fint kunne bytta tog med toget som kom fra Bergen, men neida, den smørblide og sjokkerende optimistiske togsjåføren sa at det ikke var noe problem å fortsette. Great at vi har en sjåfør uten dømmekraft tenkte jeg og slo meg i hodet med de to bladene jeg hadde lest ut for to timer siden. Han peisa på så godt han kunne med det ikke-fungerende toget sitt, og da det omsider gikk opp et lys for ham om at dette ikke gikk, var vi tre minutter uten or Ål stasjon. Så vi måtte RYGGE! RYGGE! I tell you. Det i seg selv tok like lang tid som turen til Bergen i utgangspunktet skulle tatt (ta hensyn til overdrivelser). Vi fikk kasta oss ut av toget og inn på busser. Busser, som skulle ta oss til Bergen. (Jeg gidder ikke å nevne at jeg møtte Sandra og at turen blei koseligere pga det, og heller ikke at bussjåføren var så søt). Da vi satte oss på bussen var klokka allerede 23.00, altså en halvtime etter at vi opprinnelig skulle vært i Bergen! Greit nok, tenkte jeg. Jeg skal ikke gjøre dette noe verre enn det er. Jeg hører bare på litt musikk og slapper av. Sover litt.
Vel, sove fikk jeg ikke til og musikken på iPoden var jeg lei. Vi tok ferje. Vi kjørte masse. Det var buss! Jeg var trøtt! Jeg var sulten! Tørst! Sur! Ja, you name it. Egentlig er jeg ei solstråle uten like. Aldri sur, aldri sinna, aldri klagete. Noen kaller meg perfekt - jeg prøver å protestere! Men denne natta nådde jeg altså bunn. Og så, da vi alle trudde at ting ikke kunne bli verre og vi tross alt bare var en times tid uten for Bergen, stoppet bussen. Stopp sa det! Og der stod vi. I to timer. VEI-FUCKINGS-ARBEID!! Hva gir du meg? Jeg gidder ikke å dvele ved det nå. Jeg kjenner raseriet, jeg mener, kjærligheten, blomstre! Vi kom oss i alle fall fram til Bergen og der måtte jeg kose meg i taxi-kø i en time. Deilig.
Da jeg omsider la meg under dyna, klokken 06.30, etter 16 timer på tur, sendte jeg en liten tanke til Amor og takket han for at kjærlighetens piler traff meg akkurat denne dagen. Love = NSB.
Det hele startet tirsdag klokken 14.28. Min far og jeg lasset bilen full med aleskens bagasje som hadde hopet seg opp over jula, startet motoren og stilte GPSen inn på "Drammen Jernbanestasjon". Jeg skulle nemlig ta toget over fjellene og frem til byen som ligger gjemt blant syv av dem. Jeg fikk plass ved siden av ei jente som var forkjøla stakkars. Snørra, svetta og hosta gjorde hun.
"Huffda, forkjøla du?" smilte jeg medfølende og la til
"Jeg har akkurat vært forkjøla, jeg. Så ikke bekymre deg for å smitte meg".
Hun så på meg med et blikk som lyste TAKK og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå var jeg heldig - fikk sjansen til å gjøre dagen bedre for den stakkars jenta, som jeg må ha snørrende over skuldrene mine herfra til Bergen. Takk.
Så plugga jeg i iPoden og dro setet bakover og kjente allerede et stikk av kjærlighet i brystet.
Toget putret videre, helt til det ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! Det vil si, det sa ikke stopp, det sa "iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh" og så stoppet det. Jeg smilte og tenkte at vi sikkert stoppet for å la vær å kjøre på en søt dåhjort. Deilig med en halvtimes stopp. Så rullet vi videre, helt til vi ikke gjorde det lenger. Stopp sa det! (Ja, du vet iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiihhhhhhhhh) Enda en dåhjort sier du? Nei, noe galt med strømforbindelsene fortalte den søte konduktøren på høytalerne. Vi fortsatte...
Ok, nå gidder jeg ikke å romantisere dette lengre! Det jævla toget stoppa og gikk, stoppa og gikk, stoppa og gikk. Jokka seg framover i landskapet som en vårkåt sau. Og etter utallige "Vi har et uforutsett stopp" (Hvor mange uforutsette stopp skal til for at det er forutsett???) fikk vi omsider karra oss fram til Nesbyen hvor vi fint kunne bytta tog med toget som kom fra Bergen, men neida, den smørblide og sjokkerende optimistiske togsjåføren sa at det ikke var noe problem å fortsette. Great at vi har en sjåfør uten dømmekraft tenkte jeg og slo meg i hodet med de to bladene jeg hadde lest ut for to timer siden. Han peisa på så godt han kunne med det ikke-fungerende toget sitt, og da det omsider gikk opp et lys for ham om at dette ikke gikk, var vi tre minutter uten or Ål stasjon. Så vi måtte RYGGE! RYGGE! I tell you. Det i seg selv tok like lang tid som turen til Bergen i utgangspunktet skulle tatt (ta hensyn til overdrivelser). Vi fikk kasta oss ut av toget og inn på busser. Busser, som skulle ta oss til Bergen. (Jeg gidder ikke å nevne at jeg møtte Sandra og at turen blei koseligere pga det, og heller ikke at bussjåføren var så søt). Da vi satte oss på bussen var klokka allerede 23.00, altså en halvtime etter at vi opprinnelig skulle vært i Bergen! Greit nok, tenkte jeg. Jeg skal ikke gjøre dette noe verre enn det er. Jeg hører bare på litt musikk og slapper av. Sover litt.
Vel, sove fikk jeg ikke til og musikken på iPoden var jeg lei. Vi tok ferje. Vi kjørte masse. Det var buss! Jeg var trøtt! Jeg var sulten! Tørst! Sur! Ja, you name it. Egentlig er jeg ei solstråle uten like. Aldri sur, aldri sinna, aldri klagete. Noen kaller meg perfekt - jeg prøver å protestere! Men denne natta nådde jeg altså bunn. Og så, da vi alle trudde at ting ikke kunne bli verre og vi tross alt bare var en times tid uten for Bergen, stoppet bussen. Stopp sa det! Og der stod vi. I to timer. VEI-FUCKINGS-ARBEID!! Hva gir du meg? Jeg gidder ikke å dvele ved det nå. Jeg kjenner raseriet, jeg mener, kjærligheten, blomstre! Vi kom oss i alle fall fram til Bergen og der måtte jeg kose meg i taxi-kø i en time. Deilig.
Da jeg omsider la meg under dyna, klokken 06.30, etter 16 timer på tur, sendte jeg en liten tanke til Amor og takket han for at kjærlighetens piler traff meg akkurat denne dagen. Love = NSB.
Vad skulle vi annars göra?
Jazzhuset-är-fullt-av-trix-och-coca-cola-chiks-och-kicks-han-har-skrivit-det-och det-och-hon-är-där-från-sex-till-sex-och-ut-på-synthesizer-golvet-ner-i-ljuva-livet-upp-på-taken-över-staden-under-fabriksmolnen-jag-ser-Elvis-pojkarna-som-slänger-upp-påskliljorna-andra-Långgatan-flickorna-med-hjärtat-av-på-mitten-när-jag-går-runt-här-i-feber-nere-vid-kanalerna-och-nån-dag-är-jag-glömd-här.
Åh, kom igen Lena, vad skulle vi annars göra?
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5c4605940e6f967299d07dacf79caae58417f07c
Åh, kom igen Lena, vad skulle vi annars göra?
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5c4605940e6f967299d07dacf79caae58417f07c
Frierbrevene strømmer på, men hvem er du egentlig kjære beundrer?
Privet, my friend
Love is a given, hatred is acquired.
My dear love, I am dreaming to find a relationship that will turn an
ordinary life into a fairy tale, a faint hope into a dream that come
true. In my soul mate I want to find not just a lover, but a faithful
friend with whom we will spend the happiest moments of our loves. Honey,
if only you were here to share the stars with me, then life would be all
I have dreamed about. And I do believe that one day you welcome into my
life like sunshine and than all my dreams come true.
Let me know here allon-myown.net/passionates/
Kisses and hugs
Valli B