lause ting.

Her folkens - to megagode grunner til å gi Brothers and Sisters en sjanse. Hvis du ikke ler er du rar! RAR I TELL YOU!

Jeg spør meg selv: hvorfor triller folk rundt på en trillekoffert klokken 04.34 natt til søndag? Jeg har kommet til den konklusjonen at trillekoffert må være på god vei inn i motebildet - for makan til trillekofferttrafikk har jeg aldri hørt maken til. Folk triller rundt på utsiden av vinduet mitt til alle døgnets tider. Jeg har heldigvis en stor rosa. Trur den blir et passende tilbehør på fest framover.




THE NEXT BIG PARTYTHING! BUY IT IN A SHOP NEAR YOOOU!

Jeg er i et forhold. Det har gått veldig bra veldig lenge nå, men jeg føler at det blir altfor mye oss to. Jeg merker liksom at dette forholdet går på bekostning av å kunne være en del av hverdagen sammen med andre. Det skal jo ikke være slik at fordi man er sammen med noen så skal venner og fritidsaktiviteter bli lagt på hylla. Men jeg får liksom ikke nok og da er det så vanskelig å prioritere andre. Jeg vet jo hva problemet er, så sånn sett skulle man tro det var lett å gjøre noe med det. Det er det at vi er for knyttet til hverandre, jeg vet det. Folk sier at jeg bare må bryte det og komme meg litt mer ut og være mer sosial. Men ja, det er lettere sagt å gjort. Han er liksom ikke en man takker nei til. Hva han heter? Søvn. Søvn... Har du hørt et så fint navn før, kanskje? Jeg har ikke det. Også er han så sykt deilig og behagelig å være med. Jeg føler på mange måter at jeg forsvinner inn i en annen verden når jeg er med ham.

Men nå har jeg altså funnet ut at dette har gått for langt. Størsteparten av døgnet kan ikke tilbringes med en person, dag ut og dag inn. Men jeg klarer ikke å gjøre det slutt og det ikke et alternativ å være mindre med ham heller. Han har den effekten på meg. Det er et så lidenskaplig kjærlighetsforhold som man bare kan ønske seg. Men slutt skal det bli, så derfor har jeg begynt å gjøre ting på den feige måten - Siden jeg ikke klarer å gjøre det slutt, må jeg gjøre ham så lei av meg at han ikke har et alternativ lenger. Jeg må få ham til å tro at det var hans idé. Så jeg har begynt å holde meg våken til langt på natt, ignorert ham når han sniker seg innpå meg, gitt ham en kald skulder. Men på et punkt må jeg bare overgi meg, så den taktikken er ikke god nok. Så jeg har begynt å ha på en skjærende vekkerklokke hvert femte minutt fra klokken sju om morgenen. Men selv dette ser ikke ut til å gå innpå ham... Jeg vet ikke mine arme råd? Kan noen hjelpe meg. Jeg er fanget i et usunt forhold.

Etter å ha spylt søvnen ut av øynene med lunka dusjstråler, frottert håret og ikledd meg et antrekk som ønsker både kulde og varme hjertlig velkommen var det klart for å tre ut i det vi kaller verden. Eller vi kaller det vel egentlig bare gata. Til nød kanskje Bergen, men oftest kaller vi det gata. Når jeg tenker meg om kaller vi det ikke så mye? Jeg gikk ut i alle fall. Mot skolen. Men først hadde jeg et par ærend jeg skulle ha gjort før jeg satte meg pliktoppfyllende ned på skolebenken. (Ja, mamma, jeg er på skolen når jeg har time, sånn bortsett fra det ser jeg ikke helt poenget med å sitte der. Det er ikke SÅ fint liksom). Jeg hastet bortover den gata jeg egentlig ikke kan navnet på, men det er mulig den heter Nygårdsgaten. Tok meg tid til å snufse inn den kjølige høstlufta og smilte litt mens Marina and the Diamonds fylte ørekanalene mine til randen med setninger og melodier så nydelige og perfekte at det er helt greit å stå opp, gjøre ærend og gå på skolen i kjølig høstluft. Så sa jeg "hei" i et litt lysere toneleie enn jeg pleier og ga et lite nikk til en gammel mann jeg møtte. Tror han satte pris på det. Han smilte i alle fall veldig.


Det er grenser for hvor mye man kan ta bilde av med kameraet til Mac´n. Har glemt kameraladeren hjemme. Bommert!

I mangel på sensasjonelle opplevelser har jeg funnet ut at man må se det store i det lille. Jeg akter å gjøre hverdagshistoriene mine til interessante opplevelser både for min egen del og for deres del. Det er jo på så mange måter bedre om jeg blogger litt hver dag. Eller kanskje ikke på så veldig mange andre måter enn at det er morsommere å gå inn på en blogg som har et nytt innlegg å by på hver dag.

Derfor.

I dag våkna jeg. Omsider. Kikket tvilende ned på mobilklokka mi og satte av et sekund til å lurte på hvordan det er å leve et liv hvor man må være tilgjengelig hele tida. Jeg smeika ham lett over skjermen og hviska et par søte ord inn i mikrofonen. Bare for å få følelsen av å være en del av noe større enn ei 90-seng, aleine, en tirsdagsmorgen. Så strakk jeg meg ut, og inn, som en kjempereke på vei mot nye mål. Jeg har overhodet ingen anelse om hvordan reker svømmer, ikke kjempereker heller, men jeg ser for meg at jeg var inne på noe. Så vurderte jeg alternativene mine nøye opp mot hverandre før jeg bestemte meg for at brødskive med løvtynn pepperskinke og avokado frista mer enn tjue minutter forlenget dynetid. Det har jeg aldri før opplevd og vil trolig aldri oppleve igjen, men det føltes godt, både for meg og 90-senga mi å få pause fra hverandre et par timer. Så jeg satte føttene mine på den kalde parketten, sveipa litt deodorant over armhulene og møtte dagen.

For å la dette bli en hyggelig opplevelse for deg som leser velger jeg å stoppe her. I morgen utvider jeg episoden til "to minutter av mitt liv". Stay tuned!


Tommel opp for livet mitt.

Slapp av, mamma, det er min egen jeg snakker om. I Bergen. I et kollektiv jeg så langt trives veldig godt i. Det eneste som er grunnleggende annerledes fra mine tidligere booppleveser er at jeg nå bor "midt" i byen. Det vil si at bystøy, byduer, bymåker, byfolk og bybanen er tettere på meg en tidligere erfart. Jeg, som murmeldyret jeg er, har i utgangspuktet ikke noe problemer med dette. Men i natt, i ny seng og allting, så sov jeg kanskje litt lettere en vanlig. Og da skal ei stakkars bondejente fra Stavern fortelle dere at hun fikk høre både det ene og det andre. Det blir selvfølgelig ikke noe show om jeg skal fortelle om bygningsarbeidet som foregår veggivegg, så jeg hopper over de åpenbare byhistoriene og flytter til opplevelsen som fikk meg til å føle at jeg var en del av en verden. En del av en by som ånder og lever.

Scene: To unge mennesker står nedenfor mitt vindu og krangler. Vi kaller gutten/mannen for Knut og jenta/kvinnen for Tjorven (hun var svensk). Knut er veldig høylytt, mens stakkars Tjorven er roligere.

06.44

Knut: DU SKJØNNER IKKE HVA JEG SNAKKER OM? ER DU DUM?

Tjorven: Snälla...

Knut: DU MÅ JO HA NOE Å SI TIL DET? DET VAR TRE STYKKER SOM SÅ PÅ DEG! TRE!

Tjorven: Men lägg aaav... Det var inget. Duuu... Det är jo dig och mig... Snälla, bråka inte....

Knut: ELSKER DU MEG? GJØR DU DET? DU KAN DU JO UMUUUUULIG GJØRE DET SÅNN DU HOLDER PÅ?

Tjorven: Men det vet du att jag gör... Älskling...

Knut: SI DET DA! SI DET! SI AT DU ELSKER MEG HVIS DU GJØR DET! SI DET!

Tjorven: Kom, så går vi hem... Kom nu... Kom... Ne-hej... Nej, men da går jag...

Knut: JA, STIKK TIL DE DERRE TYPENE DINE DU! GJØR DET! TRUR DU JEG BRYR MEG?

Tjorven: A-a...

Knut: FAEN DA! ØY! KOM HIT DA! KOM TILBAKE! STOPP! KOM SA JEG!

Og så forsvant de ut i natta. Så jeg sitter her da, med samme følelse som når jeg venter på neste Hotel Cæsar-episode, kan du si. Det er spennende å bo i byen altså. Dramaseriene levert på døra fikk plutselig en ny betydning for meg. Skal selvfølelig oppdatere hvis (NÅR) de kommer tilbake.

Etter at jeg tidligere i år ble utsatt for et psykisk overgrep av NSB da de sendte meg ut på denne turen over fjellet, har jeg naturlig nok gjort det til et prinsipp å holde meg unna tog og skinner. Dette har gått på skinner helt fram til nå. Jeg skal nemlig tilbake til vestlandets stolteste by etter en sommer i østlandets mest ydmyke by. Det blir en overgang på mange måter, men først og fremst har jeg måttet innstille hodet mitt på at tog er den, om ikke enste, så i alle fall enkleste måten å frakte med seg en sekk, en svær koffert og diverse håndbagasje uten å måtte tilbringe resten av studieåret på knekkebrød og vann med sitron fordi du er ruinert av overvektsgebyrer på flyplassen. (Jeg snakker nå om overvekt i kofferter og sekker, ikke i kjøtt og blod. Selv om sommeren har satt sine spor der også... Jeg trur vi bare sier at tog er lurest uansett).



Så i natt klokken 05.21 setter jeg meg på et tog med et mannskap (setter meg selvfølgelig ikke på mannskapet hvis det ikke er a) et behov for det fra min side, eller b) et brennende behov for det fra deres side og da selvfølgelig godt betalt) jeg overhode ikke har noen tiltro til. Men jeg tar mine forholdsregler og tar med meg pledd, pølse på termos, nødbluss og hagle. Du kan aldri være FOR sikker på NSB sine ruter.

Og jeg beklager hvis jeg tråkker på noen NSB-føtter her nå, men dere har faktisk mentalt sett kjørt over føttene mine med et 20 tonn tungt tog, så jeg synes ikke jeg er urimelig. (Bare sinnsykt morsom)

Nå var jeg akkurat og så Inception med min mor. Og skulle jeg skrevet om hvor sinnsykt bra den filmen var måtte jeg satt av et par blogginnlegg, så jeg anbefaler heller alle som en å dra og se den. Den er faktisk (for å benytte meg av underdrivelse for en gang skyld) den beste filmen jeg noen sinne har sett. Men, nok om det.

Da vi stod der i kinokøen gjorde jeg det alle mennesker gjør i kinokø (bortsett fra å kikke på billetten gjentatte ganger etter plutselig forandringer) - jeg kikket på menneskene som kom ut fra den forrige filmvisningen. Og der, mellom et par gutter som var tydelig overrasket over Karate Kids slutt, ei jente med boblejakke i august og enda gjeng som så ut som om de hadde sovet, kom det ei jente. Blikket svevde uvitende uten holdepunkt. Langs den lyseblå cardiganen hvilte det to lyse fletter, ansiktet uttrykte verken glede eller sorg, og der, i hånden, knøyt fingrene seg rundt en gjennomsiktig godtepose. Som om hun tviholdt på det eneste som gjorde at hun tilhørte dette unvierset og ikke et annet parallellt hvor natt var dag og Trond Viggo Torgersen ikke var far til Flode. Denne godteposen som så så uberørt ut, var nettopp det - uberørt. For der skimtet det av lakrisstenger og sure karameller. Og jeg tok meg i å tenke "Nei.... Jenta mi, du har misforstått. Kinogodtet skal spises under reklamen før filmen i det hele tatt har begynt. Du skal ikke tvilholde på det og tro at det må spares til lørdag fordi det er tirsdag. Hvor i denne korte oppveksten din har foreldrene dine gjort denne utilgivelige feilen? HVOR?".

Jeg gikk inn på kinoen med jenta friskt i minne og følte for å følge etter henne og spørre om hun egentlig har det bra. Kanskje hun er syk? Kanskje hun ikke trives i dette universet?  Men så, da jeg fløyt utover i setet og plasserte Pepsi Max´n til høyre og godteriet mellom beina fikk jeg slengt mitt livs overraskelse rett i fleisen. For mens jeg satt der med hånda plassert rundt krokanrullen, klar til å hive innpå, viste ikke kinolerret seg som sitt vanlige jeg. Der hvor jeg skulle få se trailere for kommende filmer og bestemme meg for at "den filmen der, den skal jeg se den", begynte i stedet filmen jeg hadde betalt 100 kroner for å se. Bare sånn. Ut av det blå. Uten verken advarsel eller hint. Jeg kunne ikke dvele lenge over dette for jeg måtte bite i meg skuffelsen så fort at jeg greide å trøkke i meg krokanrullen før første replikk var sagt. Jeg greide det. Og så gikk det opp for meg - kanskje ikke jenta før meg heller hadde fått reklamen til å kaste i seg godteriet? Stakkars arme barn. Det er jo ikke rart at du er fortvila og ser svevende ut i rommet. Du fikk jo aldri tid til å spise godteriet ditt, du...